CEPAL + Norge: veien til et godt partnerskap for likhet og bedre naturressursforvaltning

Denne uka hadde vi besøk av lederen (executive secretary formelt sett) for FNs økonomiske kommisjon for Latin-Amerika (CEPAL), Alicia Bárcena. I tillegg til å være hovedperson i det tredje Latin American tendencies-seminaret (video og power points fra seminaret finner du her), underskrev hun en avtale med Norge om såkalt teknisk samarbeid. Det betyr samarbeid om forskning og utredning; i dette tilfellet om hva som fører til ulikhet og hvordan den kan bekjempes ved hjelp av sosialpolitikk, fiskal- og arbeidsmarkedspolitikk og bedre forvaltning av naturressurser. Bárcena uttrykte stor begeistring for den «norske modellen» for utjevning av forskjeller og bruk av naturressurser til det felles beste, og ikke minst nysgjerrighet på hvordan man har kommet frem til den «sosiale pakten» som ligger under. Å bruke den «norske modellen» som eksportartikkel får håret til å reise seg på hodet til antropologene blant oss, og selv de fleste økonomer har langt mer enn én kritisk innvending.  Jeg for min del tror at brukt med forsiktighet og en god dose pragmatisme kan det være en god idé å vise at summen av sosialpolitikk og statlig engasjement ikke nødvendigvis er kommunisme eller autoritære styresett, som ofte er konklusjonen som trekkes i Latin-Amerika. Samtidig er det sider ved «den norske modellen» som vil være lite nyttige i en latinamerikansk kontekst, det gjelder ikke minst naturressursavhengigheten.  

Som forsker, og spesielt innenfor det litt underlige og utdaterte faget "utviklingsstudier" er det spesielt hyggelig å se at Norge nå gjør CEPAL til en viktig samarbeidspartner i Latin-Amerika. Innenfor utviklingsforskningen har CEPAL (eller ECLAC som er forkortelsen på engelsk) en helt spesiell status siden den såkalte ECLAC-skolen på 50- og 60-tallet søkte å skape grunnlaget for strukturelle endringer for en mer rettferdig utvikling innenfor en verdensøkonomi dominert av USA og Europa. På 1980- og 1990-tallet havnet CEPAL i skyggen av de nyliberale økonomiske tankesmiene, universitetene og utviklingsinstitusjonene, men er nå på banen igjen som en toneangivende regional politikk-utreder og forskningsinstitusjon.  CEPAL er i ferd med å finne tilbake til sine røtter i den latinamerikanske strukturalismen men uten å gjøre feilene man gjorde i tidligere tiår.

Bárcenas innledning på NorLARNet seminaret bar preg av det. Hun ga et grundig innblikk i utviklingen i en region som har hatt en betydelig økonomisk vekst og gjort store fremskritt når det gjelder fattigdomsreduksjon og inntektsutjevning, men som fremdeles står foran store utfordringer som krever strukturelle endringer.  Et av temaene som kom opp var «exit-strategier» for de mange fattige som nå har sett sine levekår betydelig forbedret på grunn av ulike typer kontantoverføringsprogrammer, men som likevel har få muligheter til å komme seg videre ved hjelp av meningsfylt arbeid. Faren for å ende i «asistencialismo» og populisme er alltid tilstede, selv for de mest vellykkede fattigdomsreduksjonsprogrammene.

Men det andre og kanskje mer presserende temaet er naturressursavhengigheten.  Det er en latinamerikansk arvesynd som CEPAL har jobbet med så lenge institusjonen har eksistert. Hovedproblemet CEPAL så med naturressursavhengighet for 50 år siden var fallende «terms of trade», altså at prisen på råvarer stadig ble lavere i forhold til industrivarer. Advarselen om at dette var en historisk uavvendelig tendens ser ganske irrelevant ut i dag etter et tiår med rekordpriser på råvarer, og stadig dumping av prisene på billige industrivarer. I en ny rapport som ble overlevert til UNASUR (sammenslutningen av søramerikanske land) for en uke siden peker imidlertid CEPAL på nye problemer. For det første ser man tendenser til makroøkonomisk ustabilitet som følge av store inntekter fra naturressurssektorer som kan være en trussel mot industriutviklingen. For det andre peker man på farene ved å la statens inntekter basere seg i så stor grad på inntekter fra naturressurser uten å utvikle bedre skattesystemer som også kan virke utjevnende. For det tredje peker man på den økende konkurransen om vannressurser som ikke minst de eksplosjonsartede investeringene i gruvedrift medfører: investeringene i gruvevirksomhet er mer enn femdoblet i Latin-Amerika det siste tiåret over en tredjedel av verdens samlede investeringer i gruvedrift gjøres nå i Latin-Amerika. Siden regionen også har store deler av verdens mineralreserver er det ingenting som tyder på at investeringsviljen kommer til å avta med de første heller. Dette har allerede skapt store sosiale konflikter, ikke bare pga. kamp om vannressurser, men også forurensning, korrupsjon i forvaltning av konsesjoner og konflikter om eiendomsrett til landområder. De har oppstått i mange land de siste årene: Argentina, Brasil, Peru, Ecuador, Colombia, Guatemala og Mexico for å nevne noen, men gruvedrift skaper størst konflikter der man i utgangspunktet har svake og korrupte forvaltningssystemer. Det neste store slaget kommer sannsynligvis til å stå i Honduras der utforskning av nye områder for gruvedrift allerede er påbegynt uten at man engang har fått på plass en lov. I et land med høyt sosialt konfliktnivå, eksplosjonsartet vold, epidemisk korrupsjon og narkoorganisasjoners stadig klammere grep om statsapparatet, kan det bli stygt.

Det er derfor lett å være enig med CEPALs rapport som inneholder en innstendig oppfordring til de naturressurseksporterende landene til å bedre regulere utvinningen av naturressurser, sørge for at inntektene blir brukt på en måte som utjevner forskjeller og søker å unngå alle fallgruvene som en naturressursavhengig økonomi innebærer, og utvikle mekanismer for bedre håndtering av konflikter.

Spørsmålet er hva Norge har å lære bort i så måte. Norge har helt klart tatt noen grep for å sikre langsiktig utnyttelse av naturressursinntekter og unngåelse av de verste konsekvensene innenlands. Men Norges økonomi er så oljesmurt som aldri før og at olja vår ligger i Nordsjøen langt fra fiskevann, jaktområder og hyttefelt som vel blir vår nærmeste ekvivalens til latinamerikanske urfolks hellige områder, er vel bare et historisk lykketreff, og vi investerer indirekte selv i omstridte prosjekter i Latin-Amerika. Vi har gode mekanismer for konfliktløsning i næringslivet, men har i hovedsak sluppet å måtte bryne oss på dyptgripende konflikter om livsfilosofi og utviklingsmodell, som er blant ingrediensene i dagens naturressurskonflikter i Latin-Amerika. Her har kanskje det oljefyrte landet Norge mer å lære av Latin-Amerika enn omvendt.

En konsensus ser ut til å ha befestet seg: flertallet i stortingets utenrikskomité har i behandlingen av Stortingsmelding 25: Å dele for å skape (som skal behandles i Stortinget i overimorgen), gått inn for samarbeidet med CEPAL.  Man presiserer videre at samarbeidet med Latin-Amerika om ulikhet bør begrenses til teknisk bistand og ikke innebære store pengeoverføringer. Jeg tror jeg er enig i det, men det blir nok heller tema for neste blogg. I mellomtiden håper jeg samarbeidet med CEPAL preges av de samme egenskapene som Alicia Bárcena selv viste i løpet av sine dager i Oslo: teknisk kunnskap, politisk teft, ydmykhet og selvinnsikt. Som hun sa da vår kameramann Daniel spurte om hun foretrakk å sitte eller å stå under presentasjonen for å stille inn kameraet i riktig posisjon for filming: «Så lita som jeg er blir det vel nesten det samme om jeg sitter eller står».  Med litt av den holdningen tror jeg partnerskapet mellom Norge CEPAL kan bli noe langt mer enn "modelleksport".

 

Emneord: Brasil, Mexico, teknisk samarbeid, Honduras, naturressurser, Peru, Argentina, Ulihet, Guatemala, Norge Av Benedicte Bull
Publisert 10. juni 2013 12:27 - Sist endret 7. aug. 2015 11:31

Hei Benedicte!Fint du

Hei Benedicte!

Fint du oppsummerer for oss som av en eller annen grunn ikke kunne være tilstede, uansett hvor ergelig det er. Biter meg merke i to ting du skriver som kunne være fint om du kunne utdype:

"CEPAL er i ferd med å finne tilbake til sine røtter i den latinamerikanske strukturalismen men uten å gjøre feilene man gjorde i tidligere tiår." Hvilke feil er dette, og hvordan hindrer de nå at disse gjentas?

"Man presiserer videre at samarbeidet med Latin-Amerika om ulikhet bør begrenses til teknisk bistand og ikke innebære store pengeoverføringer" Er det her snakk om finansiering av norske forskere?

Mvh. Henrik

Skrevet av: Anonym

anonym@webid.uio.no - 12. juni 2013 15:32

 Hei Henrik,Takk for

 Hei Henrik,

Takk for kommentaren! Når det gjelder feil CEPAL har begått så tenker jeg kanskje først og fremst på statsstyring og inadretting av industrien som var med på å hindre teknologisk utvikling, skape rom for korrupsjon og bidra til gjeldsproblemer. Selv om man for første gang på lenge nå snakker om industripolitikk, så er ikke dette en anbefaling av statlig eierskap, men snarere et forsøk på tilrettelegging for industriutvikling, inkludert teknologisk oppgradering og produktivitetsvekst. I mange rapportene legges det nå også vekt på farene ved naturressursavhengigheten som man også var opptatt av å komme bort fra på 60- og 70-tallet, men som synes å være glemt hos mange regjeringer i "neodesarrollismen" og "neoekstraktivismens" navn. Barcena var også opptatt av konflikter med urfolk som ble ignorert i 60- og 70 talls desarrollismen, men som CEPAL iallefall såvidt begynner å være opptatt av.

Det ser ikke ut som det kommer noen store summer til norske forskere, ikke som jeg vet om iallefall, men snarere noen midler til utveksling av erfaringer. Hovedjobben skal gjøres av CEPAL selv og det er de stort sett langt bedre kvalifisert til enn vi her på bjerget. Tror opposisjonen tenker på at man ikke skal begynne med vanlig bistandsfinansiering av tiltak direkte rettet mot ulikhetsreduksjon i Latin-Amerika, som f.eks kontantoverføringsprogrammer, i land som egentlig har råd til å finansiere det selv. 

HIlsen Benedicte 

 

Skrevet av: Benedicte Bull

anonym@webid.uio.no - 13. juni 2013 10:36

Hei Benedicte, veldig godt

Hei Benedicte, veldig godt innlegg! Ville bare meddele en artikkel skrevet av Eduardo Gudynas fra CLAES (Centro Latino Americano de Ecología Social)/Uruguai som forteller om Brasils utfordringer nå etter å ha blitt det største gruveprodusent i LA og hva det betyr ifht sosiale- og miljøpåvirkninger over lokale befolkninger:
http://alainet.org/active/63900
gratulerer, hilsen

Skrevet av: Fernando Mathias

anonym@webid.uio.no - 13. juni 2013 11:50

Takk for svar Benedikte!

Takk for svar Benedikte!

Tja, lurer nå på om det holder med å holde staten unna eierskap. Subisider og annen statstøtte vil også opprettholde ikke konkurransedyktige bedrifter "Local content kravet" lginer faretruende den gode gamle ISI politikken.

Henrik

Skrevet av: Anonym

anonym@webid.uio.no - 17. juni 2013 15:44
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere