Brendes besøk i et urolig Latin-Amerika: Colombia, Brasil og krisen i Venezuela

Denne uka har vår utenriksminister Børge Brende vært på Latin-Amerika tur og besøkt Colombia og Brasil. Skal man dømme etter uttalelser i løpet av reisen blir det ikke dramatiske endringer i Latin-Amerika politikken til denne regjeringen i forhold til Stoltenberg-regjeringen. Men samtidig som Brende forsikret om videre sterkt engasjement i fredsprosessen i Colombia eksploderte det i nabolandet Venezuela. Om krisa i Venezuela trekker ut bør det bekymre utenriksministeren og alle andre som håper på en avtale i Colombia.

Videre støtte til fredsprosessen og frihandelsrelatert menneskerettighetsdialog

Børge Brende var (naturlig nok) det første medlemmet av Solberg-regjeringen som besøker Latin-Amerika og ikke unaturlig var det Colombia og Brasil som ble prioritert. I Colombia besøkte Brende byen Tumaco i den hardt konfliktrammede Nariño-regionen. Han fikk se konfliktens konsekvenser på nært hold og understreket at uten fred kan Colombia heller ikke få bukt med fattigdommen. I Bogotá møtte Brende president Juan Manuel Santos og underskrev en avtale om politisk dialog, som vil innebære jevnlige samtaler mellom Norge og Colombia om blant annet menneskerettigheter og faglige rettigheter. En av hensiktene med det er å svare på kritikken mot frihandelsavtalen som Norge (som en del av EFTA) skrev under med Colombia i 2008, men som ennå ikke er blitt ratifisert. Årsaken er motstand mot en frihandelsavtale med Colombia så lenge menneskerettighetssituasjonen og spesielt situasjonen for fagforeningsaktivister er så alvorlig som den er i dag. Det er en kritikk som ikke bare norske sivilsamfunnsorganisasjoner har fremført, men også svært mange colombianske. Disse har ikke latt seg overbevise at det nye initiativet: LAG står fast på sin motstand mot avtalen, mens Norsk folkehjelp har advart mot å blande rollene som et nøytralt tilretteleggerland i fredsprosessen, med rollen som fremtidig foretrukken handelspartner.

Det er en viktig kritikk å ta med seg. Eventuelle fordeler ved en slik avtale vil ikke være store nok til å veie opp for et tap av tillit i fredsprosessen. Samtidig kan en avtale ha en viktig symbolsk betydning som et eksempel på at en fredsprosess og en forbedret menneskerettighetssituasjon også kan være en fordel for næringslivet. Det er det president Santos håper på, og han trenger bevis på det for å overbevise de sterkeste motstanderne mot fredsprosessen som finnes på høyresida i Colombiansk politikk.

Krisen i Venezuela

Denne høyresida har sterke bånd til de mer ekstreme elementene i den Venezuelanske opposisjonen, og hva som skjer i Venezuela nå bør derfor bekymre langt mer av flere grunner. Mens Norge sammen med Cuba er såkalte tilretteleggerland i fredsprosessen, er Chile og Venezuela såkalte garantiland. Venezuela har helt fra begynnelsen av blitt sett på som svært viktig siden Chávez og etterfølgeren Maduro har nytt tillit hos FARC-geriljaen. Siden 12. februar har Venezuela vært åsted for store demonstrasjoner. De begynte med studenters demonstrasjon på Venezuelas «ungdomsdag» mot den katastrofale sikkerhetssituasjonen, inflasjon, varemangel, korrupsjon og maktkonsentrasjon. Demonstrasjonene eskalerte etter hvert, både i omfang og kravene som ble stilt. Det skjedde både på grunn av rollen til radikale opposisjonspolitikere som Leopoldo López, sin rolle og raseriet som utviklet seg ettersom demonstrantene ble møtt med stadig større grad av vold. Arrestasjonen av López bidro helt klart også. 11 er drept til nå. Mange flere skadd og det foreligger en rekke beskyldninger om bruk av tortur mot demonstranter. 

Det er mange spørsmål som står uløst om hva som egentlig har skjedd og kommer til å skje: Hvem har egentlig stått bak volden mot demonstrantene (borgerverngruppene colectivos? nasjonalgarden? etterretningspolitiet SEBIN?), i hvilken grad har den skjedd med regjeringens forståelse og kontroll,  og hvor stor grad av vold er brukt av demonstrantene? Hvilken rolle har utenlandske aktører spilt? Og hva kan en løsning innebære?

Det er skrevet mange kommentarer både om årsaken til krisen og hva den kan føre til de siste dagene, så jeg ser ingen grunn til å skrive en ny. (Se for eksempel kronikken til Iselin Strønen, bloggen til Leiv Marsteintredet, følg Washington Office's Venezuelablogg der blant annet David Smilde skriver, eller les artikkelen til The Guardian veteranen Rory Carroll).  Fra et ståsted som norsk akademiker er det sider både ved opposisjonen og myndighetene som det er nærliggende å ta avstand fra. López sin fløy av opposisjonen har tatt alle virkemidler i bruk for å sverte regjeringen, og har heller aldri vært noen venner av fredsprosessen i Colombia. Deres fremstillingen av myndighetene som et uforsonlig voldsregime, har ikke tatt innover seg hvordan man har gått tilbake på en rekke trekk som å gi CNNs journalister tilbake tillatelsen til å arbeide i landet, frafalt en rekke av tiltalepunktene mot López og å løse opp på restriksjonene for kjøp av dollar. Maduro beordret også militæret til å holde seg i brakkene, sparket de som ikke hørte, og har gjentatte ganger manet til ro.

Men samtidig er det vanskelig å forstå hvordan man kan avfeie den ektefølte misnøyen til millioner av Venezuelanere som en del av et kuppforsøk iscenesatt av imperiet i nord, slik Maduro-regjeringen og hans støttespillere både i inn og utland gjør. Det er også uforståelig for meg hvordan man kan se bort i fra myndighetenes voldsbruk ved å peke på noen forfalskede bilder og filmer, mens nettet flommer over av bilder og videoer av voldsepisoder som ingen har påstått er forfalsket.

Jeg har mottatt flere «opprop» fra kolleger i Venezuelansk akademia som er dypt fortvilt ikke bare over samfunnsutviklingen generelt, men også over umulige arbeidsforhold ved universitetene på grunn av politisk styring, og nå med en uforholdsmessig voldsbruk mot demonstranter. Å kalle dem en del av et imperialistisk komplott er ikke bare fullstendig misvisende, men bidrar også til ytterligere tilspisning av situasjonen.

De som vinner på dette er sannsynligvis først og fremst den radikale delen av opposisjonen. Maduros regjering og den mer moderate opposisjonen, ledet av Enrique Capriles som den siste måneden har vært i dialog med regjeringen, kan bli stående svekket tilbake.  Det vil selvsagt i første omgang gå utover venezuelanere flest og vanskeliggjøre en fredelig løsning, men kan i neste omgang få konsekvenser for fredsprosessen i Colombia dersom tilliten til Venezuela som en garantist for fredsprosessen svekkes.

Videreføring av brasilpolitikken

Heller ikke i Brasil var konteksten for Brendes besøk utelukkende fredelig.  Det skjedde i en kontekst av et 30 års jubileum for de jordløses bevegelse (MST), som ble brukt til å markere hvor små fremskritt det har skjedd når det gjelder jordfordeling de siste årene. Samtidig har det vært nye protester i forkant at fotball VM. På grunn av byråkrati og strenge krav til lokalt innhold i alt som produseres i Brasil, er Brasil heller ikke hva det var for norsk næringsliv. Eller riktigere: Brasil har vist seg å ikke være hva norsk næringsliv trodde det var og skulle bli. Men alle som har vært bekymret for norsk engasjement på grunn av høyreopposisjonens kritikk av amazonasfondet og bistand til Brasil, kan puste lettet ut etter Brendes besøk. Han priset både Amazonasfondet som en god idé som ikke skal rokkes (det ville uansett vært vanskelig siden det var en del av stortingets klimaforlik) og han lovet å videreføre den relativt beskjedne øvrige bistanden.

Å dømme etter det som man har kunnet få med seg på lang avstand er det derfor mange positive signaler fra Brende. Han har vist seg som en samtidig engasjert og pragmatisk politiker som ikke har til hensikt å stå for noen dramatisk snuoperasjon i forhold til hans forgjengere. Neste mann ut på tur er statssekretær i Utenriksdepartementet Morten Høglund (FrP) som skal delta på innsettelsen av Michelle Bachelet som president i Chile i mars. Da skal han også ha møter med FNs økonomiske kommisjon for Latin-Amerika og Karibia (ECLAC/CEPAL) som på Heikki Holmås sitt initiativ er blitt en viktig samarbeidspartner for Norge. Vi kan bare håpe at han utviser like stor engasjement, takt, og vilje til å forstå en region der splittelser, samfunnspolarisering og konflikt stadig lurer under overflaten på tross av betydelig fremskritt de siste årene.

Emneord: fredsforhandlinger, Bistand, Brasil, Venezulea, Demonsterasjoner, Colombia, konflikt Av Benedicte Bull
Publisert 24. feb. 2014 08:02 - Sist endret 15. sep. 2016 13:25

Guru-feil.

Leopoldo López leder partiet Voluntad Popular og har aldri blitt "benådet for deltakelse i kuppforsøket i 2002" av den simple grunn at han aldri har vært tiltalt.

Skrevet av: Anonym

anonym@webid.uio.no - 26. feb. 2014 20:53

Har strøket det. Beklager

Har strøket det. Beklager hvis jeg har vært feilinformert!

Skrevet av: Benedicte Bull

anonym@webid.uio.no - 26. feb. 2014 22:45
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere