Brasil og norsk klimabistand: er 1% målet?

Denne uka kom det en nyhet som gikk nærmest upåaktet hen i norske media: OECD avgjorde at penger som er bevilget til det brasilianske Amazonasfondet, som står på konto i Norge og ikke er utbetalt, ikke kan regnes med i Norges bistandsregnskap. Dermed røk Brasil med et pennestrøk ned fra å ha ligget på en førsteplass blant mottakere av norsk bistand til en åttende plass*, og Norge kan ikke lenger smykke seg med å gi over 1 prosent av brutto nasjonalinntekt som bistand (Development Today, 1/2013, s.3). At pengene regjeringen har satt av til ordninger som Amazonasfondet ikke bidrar til 1-prosentsmålet kan få betydning for politikernes videre vilje til å bevilge penger til dem. Etter min mening er både Amazonasfondet og flere andre av de norske initiativene i Latin-Amerika i grenseland for hva som kan regnes som bistand, men man burde ikke kutte dem ut for det.  Snarere burde man gjøre som Senter for Internasjonalisering av Utdanning (SIU) har gjort: tydeliggjøre at samarbeide med Brasil dreier seg om partnerskap mot felles mål. Denne uka er det også frist for å søke på penger til samarbeid med brasilianske akademiske institusjoner, der SIU og Brasilianske CAPES spytter inn like mye i potten.

 

OECDs avgjørelse skrinla en lang strid mellom Norge og OECDs overvåkningsorgan for bistandsstatistikk, DAC (Development Aid Committee). Det er jo temmelig ironisk siden Amazonasfondets «far» Erik Solheim nå er leder for DAC. Årsaken til striden er at Amazonasfondet er innrettet slik at den brasilianske utviklingsbanken (BNDES) får utbetalt penger etterskuddsvis etter å ha vist reduserte avskogingsrater. Utbetalingene skal brukes til prosjekter som hindrer videre avskoging, og de må godkjennes av norske myndigheter. Inntil det skjer har de bevilgede pengene stått på en konto i Norge, og det er det som gjør at OECD har avgjort at disse pengene ikke kan regnes inn i 1-prosentsmålet.

Det er mange gode grunner til at fondet er organisert slik det er. Resultatorienteringen gir viktige insentiver for brasilianske myndigheter til å bremse avskogingen i Amazonas og legge om fra kjøtt, soya og tømmerproduksjon som bidrar til avskogingen, til virksomhet som ikke ødelegger regnskog og biologisk mangfold. At utbetalingene er forsinket har også en god forklaring; at man ikke har hatt gode nok prosjekter å finansiere. Det har også en mindre god forklaring: at BNDES ikke har gjort nok for å få frem disse prosjektene. Banken har også selv vært med på å finansiere statlige infrastruktur og damprosjekter som også bidrar til avskoging. Det har fått kritikerne til å ta til ordet for at man bør legge mer press på BNDES.

Jeg skjønner godt denne kritikken og at det reageres på at Brasil er blitt oppført som landet som har mottatt mest bistand fra Norge de siste årene. Brasil er en regional stormakt som investerer både hjemme og i nabolandene. BNDES er langt større enn Verdensbanken målt i utlån (i 2011 var de på 68 mrd US$ mot Verdensbankens (IDA + IBRD) 43 mrd US$)).  Hvorfor Norge skal bruke sine bistandskroner på BNDES sin virksomhet er et godt spørsmål, i alle fall hvis man oppfatter bistand som et virkemiddel som har fattigdomsreduksjon og fremme av menneskerettigheter som hovedmålsetting. Ser man litt lenger ned på lista over målsetninger er det mer forståelig, men da må man akseptere at bistanden er et virkemiddel i norske globale målsettinger. Det setter hele debatten om bistand til Latin-Amerika i et perspektiv.

Latin-Amerika er i utgangspunktet ingen stor mottaker av norsk bistand. Før OECDs korrigering mottok Latin-Amerika i ca. 9 prosent av alle norske bistandskroner. Tar vi bort de millionene av det som stod på konto i Norge, er vi nede i 5,3 prosent. Hvis vi tar bort Haiti som vanligvis ikke regnes som Latin-Amerika er vi nede i 4,5 prosent. Tar vi i betraktning at det brasilianske Amazonasfondet og de tilsvarende midlene som er gitt til Guyana først og fremst har som målsetning å bidra til norske klimamålsetninger, så er vi nede i 3,9 prosent. Av de resterende dreier et betydelig beløp seg om Norfunds investeringer, blant annet i vannkraft. Dette er kommersielle investeringer, og det er sannsynligvis pga. Norfunds avkastning at bistanden til Chile for 2011 står bokført med minus 66 millioner. Uten at jeg har finregnet på det vil jeg tro vi står igjen med rundt to prosent som er bistand som skal bidra direkte til fattigdomsreduksjon og menneskerettigheter. Med unntak av bistanden til Nicaragua, går dette først og fremst til mellominntektsland.

Jeg synes egentlig ikke det er spesielt problematisk. Problemet er heller at bistandsdebatten henger fast i et tenkesett fra flere tiår tilbake hvor bistanden var en hjelp til fattige land fra rike land som skulle hjelpe de fattige til å komme seg ut av sin misere. Senere kom et mylder av krav om målstyring og resultatorientering, monitorering og det ene med det andre for å hindre at de i utgangspunkt korrupte og maktsyke offentlige forvalterne av pengene i fattige land stappet dem i egne lommer eller lommene til sine støttespillere. I dag bor de fleste fattige i mellominntektsland, og mange av disse landene har en klar hjemlig utviklingspolitikk og ekspanderer i utlandet. Det gjør at man må tenke nytt, og en av måtene man har gjort det på er å tenke i form av å finne gode partnere som kan bidra til å oppfylle felles mål: ikke å finne de fattigste som man skal hjelpe ut av miseren.

Dette har vært logikken i mye av bistanden til Latin-Amerika de siste årene, og ikke minst Amazonasfondet. Man ville aldri etablert et slikt fond i et land der man ikke stolte på at myndighetene – i alle fall i visse henseender – deler målsetningen om redusert avskoging og klimautslipp. Det er også logikken bak det akademiske samarbeidet med Brasil. Jeg har tidligere kritisert Norge for å være for treg og forsiktig i å etablere et slikt samarbeid. Nå kan jeg bare applaudere SIU for å ha fått på plass et godt program, og oppfordre alle som har gode samarbeidspartnere i Brasil til å søke. Hensikten er ikke å «hjelpe» Brasiliansk akademia. Hensikten er å jobbe mot felles målsetninger og skape langsiktige relasjoner til et land som på tross av sine utallige utfordringer (ikke minst korrupsjon) er blitt et land å regne med i regional så vel som global sammenheng.

At en slik relasjon skal reduseres til en ganske snever og lokalt fokusert debatt om regnskapsteknikk og 1-prosentsmål  virker temmelig absurd. Man burde på ingen måte la vær å følge med på hva pengene går til eller hvordan de blir brukt. Men man må se at dette ikke er bistand i tradisjonell forstand. Det er et ledd i en langsiktig relasjonsbygging og global måloppnåelse hvor penger viser forpliktelse og interesse. Det er ikke uviktig i en global kontekst med nye maktforhold og konstellasjoner. Det minner meg om hjertesukket fra en chilensk professor i internasjonale relasjoner som jeg snakket med for litt siden: «Etter å ha underskrevet over 50 frihandelsavtaler har Chile mange handelspartnere, men vi har svært få venner». Man kan vå venner på mange måter, men en viktig sådan er å søke samarbeidspartnere for langsiktig arbeid mot felles mål.

*Det er ikke egentlig lett å finne ut hvor langt Brasil falt. I reportasjen fra Development Today står det at Brasil røk ned til 8. plass for 2011, mens det i samme reportasjen står at det ble utbetalt 0 kroner til Brasil det året, noe som ville gitt landet en selvsagt bunnplassering. Det er heller ikke enkelt å finne ut av Norads egne tall siden det ett sted på deres hjemmesider står at Brasil mottok 406 millioner i 2011, mens det et annet sted står 1407 millioner som har vært utgangspunktet for førsteplassen. Her trenger jeg eksperthjelp!

Emneord: Brasil, miljø, klima, Norge, Chile, Bistand Av Benedicte Bull
Publisert 17. feb. 2013 21:10 - Sist endret 8. aug. 2017 13:16

Nå har jeg fått

Nå har jeg fått eksperthjelpen jeg ønsket meg i en fotnote: Riktig tall for bistand til Brasil i 2011 er 406,59 millioner kroner. Det betyr at Brasil i 2011 var Norges 9. største bistandsmottaker. Amazonasfondet fikk i 2011 0 kroner som et resultat av manglende prosjekter. Derimot fikk BNDES som administerrer fondet 1 milliard norske kroner inn på sin konto i Norges Bank i 2011 som er en sum som beregnes i forhold til bevaring av regnskog og står der til egnede prosjekt er godkjent. Ekspertene kan også fortelle at det ikke har vært noen strid mellom OECD og Norge, men at OECD har kommet med en anbefaling og Norge etter å ha vurdert grunnlaget for anbefalingen har valgt å rette seg etter den. Så da skulle det være oppklart!

Skrevet av: Benedicte Bull

anonym@webid.uio.no - 13. mars 2013 15:12
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere