40 år etter kuppet i Chile: Generaldøtrenes kamp om presidentembetet og demokratiet

Den 11. September er det 40 år siden General Augusto Pinochet avsatte Salvador Allende ved et brutalt statskupp i Chile. Det var en begivenhet som ikke bare markerte begynnelsen på 17 års diktatur i Chile, men også på et langvarig Latin-Amerika engasjement for mange i Norge, og et nært forhold mellom Chile og deler av det norske politiske miljøet. Sammen med Latin-Amerikastudier på Humanistisk fakultet ved Universitetet i Oslo kommer NorLARnet til å markere dagen med et heldagsseminar om implikasjonene av kuppet internasjonalt og for dagens demokrati i Chile. Og konteksten for 40-årsmarkeringen kunne ikke vært mer symboltung: mens akademikerne diskuterer implikasjonene av de historiske hendelsene, kjemper to kvinner,som selv i stor grad er preget av det som skjedde i og rundt kuppet, om presidentmakten, samtidig som en bred folkebevegelse kjemper for endelig å fjerne General Pinochets dype spor i chilensk samfunnsliv og demokrati.

 

Generalenes døtre

Presidentvalget i Chile som vil finne sted den 17. November har i utgangspunktet alle kjennetegn på et valg som blir forbigått i stillhet i Norge: Chile har et veletablert, konstitusjonelt demokrati og det er ingen som tror det vil bli uregelmessigheter ved valget; vinneren ser ut til å være gitt på forhånd – det skal et politisk jordskjelv til om ikke Michelle Bachelet, som var en superpopulær president fra 2006-2010, skal vinne valget (og selv om jordskjelv er dagligdags i Chile er de sjelden politiske);  og uansett hvem som vinner valget blir det sansynligvis ingen total politikkomveltning av betydning for norske interesser.

Men det er umulig å ikke tenke i litt lengre linjer når man kaster et blikk på de to hovedkandidatene og deres historier. Michelle Bachelet var som kjent legestudent og datter av general i flyvåpenet Alberto Bachelet, som forble lojal mot sittende president Salvador Allende etter kuppet mot ham i 1973. Det medførte at han ble fengslet og torturert og døde av hjerteinfarkt i fengsel som følge av torturen. Også Michelle og moren ble fengslet og torturert, reiste i eksil og Michelle engasjerte seg derfra i motstandskampen, og fortsatte politisk engasjement for sosialistpartiet etter gjeninnføringen av demokratiet i 1989. Da Ricardo Lagos i 2000 ble den første representanten fra sosialistpartiet innen sentrum-venstre koalisjonen Concertación, som ble president, ble hun først utnevnt til helse- og så forsvarsminister før hun selv ble president i 2006. Siden Chile ikke tillater direkte gjenvalg på presidenter var hun ikke kandidat da Concertación tapte valget for Sebastián Piñera fra det moderate høyrepartiet Renovación Nacional (og den høyreorienterte Koalisjonen for Endring)  i 2010. Isteden har hun vært leder for den tungt norsk-støttede FN organisasjonen UN Women, før hun etter å ha nølt i lang tid sa ja til å komme tilbake til Chile som president kandidat i mars og vant primærvalget i den nyetablerte sentrum-venstrekoalisjonen den Nye Majoriteten overlegent.

Det Chile hun kom tilbake til var ikke bare styrt av høyresiden, men også midt i to historiske prosesser. For det første pågår det rettsoppgjør etter diktaturtiden. Disse har pågått lenge men stadig blir nye saker bragt for retten, ofte fordi nye bevis er dukket opp. Den mest kjente pågående saken er den som forberedes mot visesangeren Victor Jara sine bødler. Men også Alberto Bachelet sin sak ble forsøkt gjenopptatt, og den som ble forsøkt tiltalt var en annen general i flyvåpenet, Fernando Matthei. Det skjedde samtidig med at hans datter Evelyn Matthei ble presidentkandidat for den konservative koalisjonen, nominert av det ekstreme høyre, UDI. Hun ble kandidat i juli etter at han som egentlig vant primærvalget for UDI, Pablo Longueira, trakk seg på grunn av psykiske problemer – noe som på ingen måte er blitt forbigått i stillhet i et land hvor den slags blir møtt med en blanding av vantro og fordommer.

Også Evelyn Mattheis fortid er nært knyttet til diktaturet: ikke bare var hun datter av en general i flyvåpenet, som også var helseminister i Pinochets regjering og satt i hans militærjunta; i motsetning til sittende president Piñera, var hun også aktiv i kampanjen for et «ja» til Pinochets videre styre under folkeavstemningen i 1988. Den 6. August ble kravet om å stille Matthei for retten for drapet på Alberto Bachelet avvist av en chilensk domstol, og presidentkampen mellom de to generaldøtrene vil derfor likevel ikke foregå i skyggen av en rettsak der deres fedres roller på hver sin side under kuppet vil bli gransket til siste detalj, men kandidatenes fortid vil være viktig uansett.

Elitesirkulasjon

Historien om de to generaldøtrene har imidlertid en annen side som også kaster viktig lys over det chilenske politiske systemet og den andre historiske prosessen: nemlig de langvarige protestene fra det som er blitt en bred sosial bevegelse. De to generalene (Matthei riktignok bare oberst da kuppet fant sted) havnet på ulike sider under kuppet, men var i utgangspunktet gode venner og det var familiene deres også. Michelle og Evelyn var lekekamerater og gikk på samme skole (med to års mellomrom) i tiden da begge familiene var stasjonert utenfor Iquique i nord-Chile. Der ble den utadvendte, karismatiske Alberto Bachelet en nær venn av den mer innadvendte Fernando Matthei, og sistnevnte har alltid benektet at han visste om og bifalt torturen av sin venn som direktør for Krigsakademiet, en posisjon han ble tildelt etter kuppet i 1973. Og Michelle Bachelet tiltaler ham den dag i dag som Onkel Fernando.

Historien sier noe, ikke bare om hvordan kuppet splittet både venner og familier, men også om en grad av «elitesirkulasjon» som har preget Chilensk politikk og, sammen med den konstitusjonelle arven fra Pinochet, kanskje utgjør den største demokratiske utfordringen i dag. For selv om Michelle Bachelet (i motsetning til Evelyn Matthei) etter hvert begynte på en offentlig skole, har hatt en livsstil som en ganske vanlig chilener (også som skilt alenemor til tre barn), har tatt parti for de svakeste i samfunnet og nyter enormt stor respekt blant de mindre privilegerte, så kommer hun, og store deler av resten av ledelsen av sentrum koalisjonen, fra samfunnseliten. Bachelet og hennes likesinnede var ekskludert fra politiske og økonomiske muligheter under diktaturtiden, men har ikke i tilstrekkelig grad klart å inkludere grupper som har følt seg ekskludert i løpet av 24 år med demokrati.  Det er et viktig utgangspunkt for de enorme studentprotestene som har preget Chile siden 2011, men også andre, nye protestbevegelser, blant annet mot en uansvarlig miljøpolitikk.

Konstitusjonelle reformer

Bachelet har lovet nye grep om hun kommer tilbake som president. Blant annet har hun lovet at hun vil sette i gang en prosess for å reformere konstitusjonen som ble etablert under diktaturet, og som har holdt både valgsystem, utdanningssystem og store deler av det økonomiske systemet i et jerngrep siden. Valgsystemet med to-manns kretser sikrer de to blokkene (en høyrekoalisjon og en venstrekoalisjon) sin videre dominans, og ikke minst den nest største blokkens over-representasjon (ettersom Pinochet sine strateger forutså at venstreblokken ville komme til å være noe større), og at de som selv favoriseres av systemet effektivt vil kunne blokkere endringer i systemet. Det gjør det nærmest umulig å nå frem som uavhengig kandidat. Utdanningssystemet ble som kjent privatisert og splittet opp, og i årenes løp har aktører av alle politiske avskygninger investert i utdanning og har dermed en egeninteresse i at systemet fortsetter. Og ettersom de tyngste opponentene til den nyliberale økonomiske modellen – fagforeninger og lokal småindustri – aldri har reist seg etter å ha blitt brutalt knust under diktaturet, har den også fått fortsette.

Gateopprøret i Chile må forstås som et opprør mot denne modellen fra grupper som ikke har følt seg tilstrekkelig representert ved noe valg. For meg som en observatør utenfra virker det ikke så rart at folk reagerer på hvordan konkurransetenkning og markedskrefter gjennomsyrer alle samfunnsinstitusjoner, for selv om chilenere som de fleste andre er opptatt av de materielle godene som systemet tross alt har gitt dem, så er den chilenske kulturen også svært familie- og felleskapsorientert. Om jeg skal dra en ordentlig generalisering så vil jeg si at chilenere er tvunget inn i et konkurransesystem fra de begynner i barnehagen, men de er egentlig ikke individualister på samme måten som vi i Norge er det. Når man da i tillegg ser at hardt arbeid og konkurransementalitet lønner seg langt mer for en liten elite, og politikerne likner stadig mindre på dem selv, så er veien til gateprotest ikke så lang.

Gjennom fire år med protester så har sittende president Sebastian Piñera sin popularitet sunket til stadig nye lavmål, og Matthei som står enda lenger til høyre enn ham og åpent støttet diktaturet, har små sjanser til å vinne valget. Men om Bachelet får en enkel jobb med å komme tilbake til presidentembetet så har hun en ekstremt vanskelig jobb foran seg med å reformere det chilenske demokratiet, og det uten å skape så store spenninger at selve fundamentet for demokratiet begynner å rakne.Hvordan hun kan oppnå det håper vi å høre langt mer om den 11. September her på UiO. Vi har en imponerende samling talere, blant dem den kjente sosiologen, forfatteren og avisspaltisten Eugenio Tironi, som selv spilte en viktig rolle i kampanjen for å felle Pinochet ved hjelp av en folkeavstemning. Her kommer også blant annet Oxford Professor Lawrence Whitehead, og Jorge Lanzaro professor i statsvitenskap fra Uruguay,  

 

 

På jentetur?

Men på ett punkt reflekterer våre talere dårlig det som skjer i Chile. Programmet vårt er desverre blitt litt mannsdominert, mens kampen om presidentembedet i Chile nå står mellom to kvinner. Det tror jeg er første gang i Latin-Amerika (si i fra hvis jeg tar feil), og det har nok ikke skjedd ofte på verdensbasis heller. Det betyr også at uansett hva som skjer så vil alle de tre viktigste landene i Sør-Amerika – Argentina, Brasil og Chile – etter nyttår være styrt av kvinner. Ikke dårlig i en tradisjonelt mannsdominert region.  Om vi også får kvinnelig statsminister i Norge etter høstens valg, vil jeg anbefale at Erna Solberg umiddelbart organiserer en jentetur til Latin-Amerika for å ta en kikk på hva hennes medsøstre har fått til. Tross alt er både Michelle og Evelyn langt mer enn døtre til deres respektive fedre. 

 

Emneord: Demokrati, Chile, Valg Av Benedicte Bull
Publisert 12. aug. 2013 10:56 - Sist endret 28. apr. 2016 13:13
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere