20 år etter fredsavtalen; Hva kan man lære av El Salvador?

I dag er det 20 år siden fredsavtalen som endte den 12 år lange, ekstremt brutale borgerkrigen i El Salvador ble undertegnet, og en uke siden Erik Solheim kom hjem fra sin to-dagers nyttårsvisitt der. Han vil invitere fredsmeklere derfra slik at andre kan lære av dem. Men det er mye mer enn fredsmekling man kan lære av de siste 20 års utvikling i El Salvador.

20 år etter borgerkrigens slutt lot Solheim seg imponere over forsoningsprosessen, og representanter fra begge parter i borgerkrigen blir invitert til Oslo i sommer til en konferanse for freds meglere for at andre land i konflikt skal få lære av erfaringene fra El Salvador. Men i iveren etter å bifalle den første regjeringen i El Salvador som er støttet av den tidligere geriljaen, venstreorienterte FMLN, kan man stå i fare for å gjøre samme feilen som blant annet Verdensbanken og det tidligere regjeringspartiet ARENAs støttespillere har gjort i 20 år: å ignorere fakta i sitt forsøk på å fremstille El Salvador som en suksess-historie.

Det er mye å lære av fredsprosessen i El Salvador. Ikke bare det at partene kom til en avtale, men at avtalen er blitt respektert og at man i etterkant har etablert et demokrati og unngått bistandsavhengighet er bemerkelsesverdig i internasjonal sammenheng.

Det er noe som man kan takke både brede sosiale bevegelser, politiske partier og fremragende lederskap for.

Men selv om man har politisk fred er det vanskelig å hevde at man har sosial fred i et land med en befolkning på rundt en million mer enn i Norge hvor det ble begått 4308 mord i fjor (mot 31 i Norge), og hvor nær halvparten av befolkningen lever i fattigdom i dag som for 10 år siden.

Årsakene til både kriminalitet og fattigdom selvsagt sammensatte, men det er vanskelig å overse det faktum at selv om fredsavtalen regulerte og endret politiske maktforhold, så endret den i liten grad økonomiske maktforhold. Den økonomiske eliten i El Salvador som satt med regjeringsmakten fra 1992 til 2009, satt i gang en omstrukturering av økonomien som omgjorde den tidligere agro-eksport økonomien til det som på mange måter likner en «forstadsøkonomi». Som en konsekvens av en blanding av jordreform, krigens virkninger og endringer i det globale markedet, ble betydningen av kaffe og andre tradisjonelle landbruksprodukter i økonomien betydelig redusert i løpet av 1990-tallet. Men det var ikke først og fremst utradisjonelle landbruks produkt og industri– som man ynder å fremheve – som ble redningen; det var pengene som de nå rundt 2 millioner Salvadoranerne i USA sendte hjem. Som blant annet studert i et norsk ledet forskningsprosjekt har den tradisjonelle kaffe og sukker-eliten omstrukturert seg i tråd med det og skaper nå sine formuer ved å bygge og drive kjøpesentre, bolig-og næringseiendomskomplekser, etablere butikkk- og hotellkjeder (i økende grad på regionalt nivå i Mellom-Amerika) og ved å etablere allianser med stadig mer dominerende transnasjonale selskaper. Resultatet er at stadig mindre blir produsert i El Salvador, men at man som i en forstad til en stor by, tilbyr tjenester og varer som betales med penger tjent annet sted. Dollariseringen man innførte i 2000 og handelsavtalen med USA fra 2004 favoriserer og sementerer denne økonomiske modellen.

Mange har hatt en interesse i å fremstille dette som en stor utviklingssuksess, men tallenes tale er tydelige: Man har ikke hatt økonomisk vekst av betydning på ti år (med delvis unntak for 2006 og 2007), og i følge den foreløpige beregningen for 2011 ble den svake økonomiske forbedringen man så etter virkningen av finanskrisen nullet ut av det tropiske uværet som rammet landet i oktober. Og som det påpekes i CEPALs siste fattigdomsrapport: mens de fleste andre land i Latin-Amerika kan vise til betydelig reduksjon i fattigdom de siste ti årene har det ikke skjedd noen endring av betydning i El Salvador.

Den økonomiske veksten og fattigdomsreduksjonen som fant sted i tiåret før det kan i stor grad forklares med økningen i hjemsending av penger fra migranter i USA.

Denne økonomiske strukturen har gjort El Salvador både mer sårbart overfor svingninger i USAs økonomi og internasjonal finans generelt. Mellom 2000 og 2005 solgte den økonomiske eliten som kontrollerte banksystemet alle bankene til store internasjonale banker, og måtte derfor se på at når kreditten tørket opp internasjonalt så var kredittene til El Salvador blant de som først ble kuttet. Da ble også pengestrømmene som Salvadoranere i USA sender hjem betydelig redusert (selv om de nå er på vei opp igjen).

Det som er åpenbart er at å skape en inkluderende økonomisk utvikling i en slik kontekst hvor kanskje de viktigste økonomiske avgjørelsene tas langt utenfor det nasjonale demokratiske systemet som er bygget opp i løpet av de 20 årene etter fredsavtalen er svært vanskelig.

Dette er likevel helt klart en dag for å gratulere El Salvador. 20 års jubileet i dag markeres med at President Mauricio Funes drar til El Mozote, åstedet for den mest groteske massakren i borgerkrigen, og i Latin-Amerikas nyere historie, der minst 800 menn og kvinner, barn og gamle ble drept etter at mange var blitt torturert og voldtatt. Man har kommet langt siden det. Men om man nå skal gå inn på hva som kan læres av El Salvador så bør man se sammenhengen mellom økonomi og politikk, og hvordan denne styres i en globalt og regionalt integrert økonomi.

Solheims besøk var neppe noe signal om at El Salvador og Mellom-Amerika vil få noen betydelig plass i norsk Latin-Amerika politikk fremover, men det er sendt signaler om at man ønsker et nærere samarbeid blant annet omkring klimatilpasningstiltak og sosial dialog, hvor man allerede har bidratt med støtte, og også se på handelsrelasjoner.

Et slikt forhold bør i fremtiden være basert på en forståelse av at sosial fred ikke bare er avhengig av politisk fred men også en omfordeling av økonomisk makt og økonomiske goder. Er man villig til å se på det vil man kanskje også oppdage at El Salvador har langt mer enn forhandlingsteknikk å lære bort, på godt og vondt.

Emneord: lederskap, fattigdom, Fred, fredsavtale, politikk, El Salvador, kriminalitet, borgerkrig, Erik Solheim, fredsprosess Av Benedicte Bull
Publisert 16. jan. 2012 11:15 - Sist endret 28. apr. 2016 13:14

Mer om El Salvador

En kort kommentar: Folk i El Salvador trenger mer arbeidsplasser og muligheter til å skaffe seg et leve brød uten å drive kriminell virksomhet, næringslivet i denne sammenheng er meget viktig. Når Mauricio Funes overtok regjeringen, var en av hans viktige kamper å få næringslivet til å bli i El Salvador for å være med og skape bærekraftig arbeid. Mangel på arbeid er det som gjør at folk fra El Salvador flytter til USA og andre land. El Salvador er et liten land og folk kan ikke leve av areal resurser som for eksampel landbruk. Andre type virksomhet er også helt nødvendig. Turisme for eksampel er en fin mulighet men kriminalitet demper strømmen av turister og den onde sirkelen forsetter, ingen jobb mer kriminalitet! Ting tar tid og spesiell når mann bygger et demokratisk samfunn. Mange ting har skjedd de siste år. Demokratisk sett er det ikke tvil at El Salvador har hatt en betydelig fremgang. Det er mye diskusjon i det offentligrom Fatima Valdes Haugstveit

Skrevet av: Anonym

anonym@webid.uio.no - 17. jan. 2012 15:00
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere