Søppelinnlegg

Balder Mehamn – hovedpersonen i John Erik Rileys roman Heimdal, California – har blitt resirkulert som forfatter av sluttkapittelet i matantologien Mat/Viten. Der skriver han, sammen med kjæresten Cordelia Emerson, om deres liv som friganere.

Paret vandrer rundt i et nærmest postapokalyptisk ørkenlandskap og lever av andres søppel. Slik leverer han et slags forsvar for den dårlige smaken, for det skitne, men først og fremst kan innlegget leses som kulturkritikk. Av overflodssamfunnet, av vår fråtsing, og ikke minst av vår livsstil som skaper enorme mengder avfall. Balders kapittel skiller seg ut fra flere av de andre innleggene i antologien, hvor mat som kultur, kunst eller nytelse står i sentrum. Sammen med antropologen Thomas Hylland Eriksen tar han oppvasken, i dobbel forstand; tittelen på Hylland Eriksens kapittel er nettopp «Oppvask».

«Oppvask» er kondensering og gjenbruk av antropologens bok Søppel: Avfall i en verden av bivirkninger fra 2011. Denne fascinerende beretningen tar for seg søppel i vid forstand, også metaforisk søppel, som informasjonssøppel og forsøplede hjerner. Først og fremst fokuserer han på hvor mye mat vi kaster; et forbrukssamfunn er også et forsøplingssamfunn. Og vi vil helst ikke tenke på hvor mye vi kaster, vi feier det under teppet, gjemmer det bort eller fortrenger det. Faktisk kaster hver enkelt av oss nordmenn over 50 kilo mat årlig, tilsvarende omtrent 25% av maten som omsettes. Og da er ikke mat (og drikke) som skylles ned i avløpet tatt med. Det er en fattig trøst at amerikanere kaster mye mer. Skyldfølelsen (skammen?) dempes kanskje av at det ikke bare er vår skyld. Vi blir lett ofre for supermarkedenes besnærende tilbud: Vanlig felle er tilbud av typen, kjøp 2 og få en gratis. Kanskje trenger vi egentlig ikke den siste esken med tomater, og den ender opp med å råtne innerst i grønnsakskuffen i kjøleskapet, før den blir deponert i søppelbøtten eller skylt ned i kvernen i kjøkkenvasken.

Vi har noe å lære av ugurene, et folkeslag som anser det som forbudt å kaste mat. Her tilbyr restauranter måltider i 3 ulike størrelser, slik unngår man å bestille mer mat enn man vil ha. Mat som blir til overs hjemme tilbys naboen eller fattige på gaten. Det er regnet for uhøflig å la det være noe igjen på tallerkenen, selv et par riskorn. Ofte slikkes tallerkenen ren. Dette skriver Tristram Stuart om i boken Waste: Uncovering the Global Food Scandal (2009). Selv minnes jeg med skrekkblandet fryd et av barndommens middagsmåltider hos familievenner, her måtte alle slikke tallerkenen ren, hvis ikke fikk vi ikke gå fra bordet. Vel, det er kanskje å gå litt langt, men spis opp maten din! Og les Hylland Eriksens søppelbok, den er informativ, den bevisstgjør og er samtidig lettlest og underholdende. Bytt ut påskekrimmen med Søppel. Er du typen som heller vil gå rett på sak og bli nettklok, kan du klikke deg inn på sidene til ForMat-prosjektet. Her har næringslivet gått sammen med blant annet Miljøverndepartementet for å redusere matsvinn.

Uansett, for de fleste av oss er det for radikalt eller ikke ønskelig å leve som Balder og Cordelia. men vi kan likevel bidra til å redusere matavfallet ved å ikke kjøpe mer mat enn det vi trenger og spise opp maten vår. Eller skaff deg høner og en villagris; slik kan matavfallet inngå i et meningsfullt kretsløp!

Emneord: kretsløp, søppel, matavfall, overforbruk Av Thorunn Endreson
Publisert 22. mars 2013 11:39 - Sist endret 19. nov. 2015 09:42

Kast maten din, gutt! Tenk på barna i Afrika!

Fint innlegg, Thorunn. Imidlertid finnes det et helt annet blikk på dette. Hør bare: For at økonomien skal opprettholdes, og kanskje vokse, er vi avhengig av at det skapes arbeidsplasser. Og jo mere mat vi kaster, jo flere arbeidsplasser skaper vi. Dermed bør vi kaste mer mat! Det bør vi gjøre ikke minst ut av solidaritet med barna i Afrika, for bare på denne måten kan landene deres få eksportert nok mat til å "løfte seg selv ut av fattigdommen", som utviklingsministrene våre pleier å si.

Jeg vet det høres helt koko ut, men logikken er vanntett. Honnør går til våre kolleger Erik Berge, Audun Solli, Ola Westengen, og Kristoffer Ring, som kom opp med det hele i lunsjen i dag. For ordens skyld spiste Audun ukesgammelt brød med henholdsvis kaviar og makrell-i-tomat; Ola noe halvgrovt med sardiner og sylteagurk (ja, mange som ikke liker det); og Kristoffer sushi-laks - som han mente kom til å gjøre ham beundringsverdig sunn og frisk helt frem til 45-årsalder, da han kom til å falle om død, ganske brått, av kreft forårsaket av tungmetaller.

Skrevet av: Kristian Bjørkdahl

anonym@webid.uio.no - 22. mars 2013 22:07
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere