Slakting og slowfood på søppelfyllingen

Frister det med påskekilling?

I Knut Faldbakkens tobindsroman Uår (1974-76) lever en liten gruppe mennesker på søppelfylllingen. Her skaper de seg et slags liv, de livnærer seg av andres søppel og sper på med det de kan fange av dyr og fugler, ofte hunder og kråker… Men en dag er de heldige. Villmannen Run-Run har klart å fange en geitekilling. Følg med på hvordan han slakter og tilbereder geiten, en antitese til Animalias fabrikkmessige hygienekrav som Kristian skriver om:

Først tennes bålet, og geitekillingen blir hengt opp etter bakbena i en stokk kilt fast i et rustent kranskjelett. Slik dryppes blodet av. Deretter blir dyret flådd, så vasket i et vannfat funnet på fyllingen. Etter å ha tørket, med noen av innvollene stappet inn i bukhulen, blir geiteskrotten pakket inn i friske palmeblad. Kjøttet legges i en jordgrav fylt av glovarme stener (varmet opp av bålet). Jordgraven toppes av stener og jord måkes over. To dager senere graves kjøttet opp av jordovnen. Bladene skrelles av, og voilà: rykende varm helstekt geit! «Kniven kom frem og han hakket av gavmilde biter til hver, ferskt, lekkert kjøtt, så mørt at en formelig kunne slikke det av bena!»

Hvis du har god tid og liker å tilberede mat ute kan kanskje denne metoden anbefales? Slowfood er tingen i tiden og i påsken har vi god tid. Nå er påsken over, men dette er kanskje noe å tenke på til neste år? Selv om jeg ikke vil anbefale noen å ofre påskekillingen på søppelfyllingen…

Emneord: Geitekilling, påske, slowfood Av Thorunn Endreson
Publisert 2. apr. 2013 13:57 - Sist endret 11. apr. 2016 16:11
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere