Påskeslaktet slukker sorgen

Hvorfor har man alltid ofret og spist lam på denne tiden av året - og hva er egentlig annerledes i våre dager?

En tid etter at dette hadde hendt, satte Gud Abraham på prøve. Han sa til ham: «Abraham!» Og han svarte: «Ja, her er jeg». Da sa han: «Ta din sønn, den eneste, Isak, han du elsker, og dra til landet Moria! Der skal du ofre ham som brennoffer på et av fjellene. Jeg skal fortelle deg hvilket». Og Abraham sto tidlig opp neste morgen, lesset på eselet sitt og tok med seg to av tjenesteguttene sine og Isak, sønnen sin. Han kløvde ved til brennofferet, og så ga han seg i vei til det stedet Gud hadde sagt ham. Den tredje dagen så Abraham opp og fikk øye på stedet i det fjerne. Da sa Abraham til tjenesteguttene: «Slå dere til her med eselet. Jeg og gutten vil gå bort dit og tilbe, og så kommer vi tilbake til dere». Abraham tok offerveden og la den på Isak, sønnen sin. Selv tok han ilden og kniven i hånden, og så gikk de sammen, de to. Da sa Isak til sin far Abraham: «Du far!» Og han svarte: «Ja, sønnen min». Han sa: «Se, her er ilden og veden, men hvor er brennofferlammet?» Abraham svarte: «Gud vil selv se seg ut et brennofferlam, sønnen min». Og så gikk de sammen, de to.

1 Mos 22 – Gud setter Abraham på prøve

Påsken er offerets høytid. Det vil si, den var det, en gang i tiden. Ikke tro at jeg er nostalgisk; jeg ønsker ikke offeret tilbake. Men det kan ikke skade å vite at mennesker til andre tider har festet dyp mening til noe vi nå omtrent ikke vet hva er. Derfor spørsmålet: Hvorfor har man alltid ofret og spist lam på denne tiden av året - og hva er egentlig annerledes i våre dager?

Det som først og fremst har vært gjenstand for denne årstidens «offervilje» er jo nettopp lammet. Som vi jo vet er sauen et av våre eldste husdyr. Historisk sett kan man derfor tenke seg at det var praktiske årsaker til at lammet ble castet i denne rollen, altså rollen som … offerlam. Fortidens mennesker må mer eller mindre eksplisitt har lent seg på maksimen «man ofrer hva man haver»! For det finnes visselig ikke noe sånt som offerku, offergris eller offerhest – og ingen har vel hørt om «offerMcNugget»? Skal vi ofre noe, så ofrer vi gjerne lam. Og det var jødene som begynte. I jødisk tradisjon heter det at Gud sendte sine (nå beryktede) ti landeplager over egypterne for at de skulle frigi israelittene. Den siste av landeplagene var dødsengelen, som fôr landet rundt for å drepe den førstefødte i hvert hjem. Men jødene hadde fått vite at om de ofret et lam og smurte dets blod på sin dør, ville dødsengelen fare forbi (pesach: gå forbi).

Mange mener at Jesus, som jo selv var jøde, også må ha hatt for vane å spise lam til påske. Riktignok er de historiske data litt shaky på akkurat det punktet (ehem…), men de kristne overtok i alle fall tradisjonen. Offerlammet fikk imidlertid nå en ny betydning: Jesus, som døde på korset for våre synder, ble nå selv et «offerlam». Noen ser den gammeltestamentlige fortellingen om da Gud satte Abraham på prøve, som et forvarsel om Jesu offer. Om du ikke husker historien om Abraham – og om du ikke mer enn skumleste sitatet over (skjerpings!) – forteller den om da Abraham fikk befaling fra Gud om å ofre sin egen sønn, Isak. Abraham gjør pliktskyldig de nødvendige forberedelser, og skal akkurat til å begå den vonde handlingen da Gud avverger det hele; istedenfor å ta livet av sin egen sønn, kan Abraham ofre et lam (egentlig, en vær).

Fast forward – ja, jeg innser at denne overgangen kan gjøre litt vondt – til en artikkel forfattet av den norske kjøttbransjeorganisasjonen Animalia. På sine websider fronter Animalia nemlig nå en artikkel med tittelen «Fra lam til delikatesse», formodentlig i forbindelse med årstiden. For selv om vi ikke lenger driver med offer, spiser vi stadig (offer)lam i påsken. Faktisk spiser nordmenn tre ganger så mye lam i påskemåneden som i en normalmåned. Det som begynte som en jødisk skikk, og som ble videreført som en kristen tradisjon, lever altså videre i vår ikke-religiøse tid. Men om vi «ofrer» dyr som aldri før, blir vi samtidig stadig mer uvitende om hvordan dyra lever og dør. Vi ofrer ingen dyr selv, og vil egentlig ikke vite at noen andre gjør det, og vær-så-snill-ikke-snakk-om-det-engang… Dermed er spørsmålet: Hva betyr egentlig påskelammet i vår tid?

Om man skal bruke Animalia-artikkelen som en kilde til svar, er påskelammet i vår tid først og fremst et uttrykk for fabrikkmessig hygiene. Artikkelens undertittel er da også «En hygienisk reise». Den forteller en historie ikke om offer, nødvendigvis, men om det som vel er det nærmeste vi kommer i vår tid, nemlig slakten. Tittelen «Fra lam til delikatesse» er dermed ment helt bokstavelig; prosessen fra levende dyr til tilberedningsklart påskelam beskrives her i detalj. Og i en verden hvor dyr «ofres» i hopetall, men alltid i det stille, av andre, langt borte (ja, hvor, egentlig?), er dette lesning jeg godt kan anbefale. For om man skal spise dyret, må man vel også kunne forholde seg til at det tas livet av? Eller, som man sier: «If you can’t take the heat, don’t tickle the dragon». For de som likevel ikke finner plass i kalenderen til å lese artikler om lammeslakt, har jeg plukket ut høydepunktene.

Artikkelen begynner med å slå fast at «Den hygieniske utfordringen ved slakting er blitt sammenlignet med å skrelle en appelsin som har blitt dyppet i blekk, uten at så mye som et spor av blekket overføres til appelsinkjøttet». Dette gjør at det er umulig å foreta lammeslakt helt sterilt, men man påpeker at det likevel er et spørsmål om hvor strenge hygienekravene skal være. Og dette, mener man, er først og fremst et spørsmål om hva forbrukerne anser som akseptabel risiko: «Forbrukere velger mer eller mindre bevisst å ta risiko». Det er jo riktig på mange måter, selv om man noen ganger skulle ønske at aktørene i kjøttbransjen hadde en formening om hva som er godt dyrehold og -slakt utover: «Det forbrukerne syns». Det ser heller ikke ut til at aktørene er helt på linje med forbrukerne om risiko, for artikkelen legger til: «Hermetikk er et alternativ for dem som vil ta minst mulig risiko». Hermetisert lam!? Det er nytt for meg. Men Jacobs på Holtet fører det kanskje?

Ad hygiene informeres det videre at det er en teknologisk mulig å bestråle maten med radioaktive stråler, og på den måten frembringe et ekstremt sikkert og hygienisk produkt. Selv om det ikke sies rett ut, får jeg sterkt inntrykk av at det er nettopp dette Animalia ønsker. Men – akk! – det går nok ikke, for vi har forbud mot sånt her i landet: «Forbudet er basert på politiske vurderinger, som blant annet handler om sterke motforestillinger i opinionen. Det er bestemt at vi ikke vil akseptere bestrålte produkter».

Artikkelen beskriver videre hvordan mangel på is helt frem til for noen tiår siden var en vesentlig begrensning på lammeslaktet – på samme måte som ved slakt av andre dyr. (Historikeren William Cronon har forresten skrevet meget lesverdig om is og slakt i boken Nature’s Metropolis). Tidligere foregikk derfor lammeslakten ute, i den kalde årstiden, slik at man skulle øke holdbarheten. Det skjedde gjerne på en vedkrakk: «Bygdeslakteren brukte gjerne vedkrakken når han slaktet sau, for å slippe å bøye seg helt ned på bakken og for å få slaktet til å ligge stødigere under flåing». Så ble kjøttet enten spist ganske straks, eller det ble saltet eller tørket.

Men nå? «Krakken er borte», som det slås fast, og isteden har samlebåndene kommet til. Men krakken forsvant også «bygdeslakterne»; nå foregår det aller meste på større slakterier. Når lammene ankommer slakteriet er det første som skjer at de bedøves med elektrosjokk, som regel mot  hodet. Så løftes de, ifølge artikkelen, opp av en «V-formet restrainer» – noe jeg må innrømme at jeg ikke vet hva er, men som jeg antar er en slags løfteanretning festet til et takhengt samlebåndsystem. Deretter drepes dyret ved at man skjærer halsen over på det, slik at man kutter de store blodårene til hjernen, samt luft- og spiserør. (Det nevnes i forbifarten at det også drives en del Halal-slakt i Norge, men man legger til at den eneste forskjellen er at det ved Halal fremsies en kort velsignelse før stikking). Så blir skinnet trukket av mekanisk. Deretter er det ut med organene. Og det er nå ting blir virkelig tricky.

Man skulle kanskje tro at hygiene kun dreide seg om å holde alt rent og pent, men slaktehygiene er langt mer komplekst – en hel liten vitenskap, faktisk, med tilhørende vokabular. Uansett forstår man at det i slakteriet er mye «matter out of place», og at hygiene er et navn på alle teknologiene som brukes for å sørge for å holde alt der det skal være.

«For å unngå rodding [?] og bagging [?], men likevel løse de hygieniske utfordringene, ble det laget slaktelinjer der slaktene henger i frambeina under uttak. Da unngår man lekkasjer fra spiserøret. Tarmen blir forsøkt tømt før den blir kappet inni slaktet, og endetarmen trukket ut bakover, ikke inn i bukhulen og ut gjennom buksnittet. Hvilken betydning den nødvendige kappingen av tarmen har på hygienen, har vært omdiskutert, men mange slakterier har fortsatt denne linjetypen i dag.»
 

Ja, jeg glemte nesten å nevne «hjerteslaget». Hva det er? Jo, «Hjerteslaget består av lever, mellomgulvet, lunger, hjerte, halskjøttet, luftrør og spiserør.» Hva skjer med det? Det «tas ut samlet». Så kommer de siste hygieniske stasjonene: Først er det «Mattilsynets kjøttkontroll [som] får … slakteskrotten og noen andre deler av slaktet som brystorganer og tarmsettet presentert for kontroll», og deretter kommer kjøling – for å holde bakteriene unna.
Om man nå har skrellet den blekkdyppede appelsinen så godt man har kunnet, kan man levere et påskelam som forbrukerne sannsynligvis anser å ha «akseptabel risiko».

Men den «hygieniske reisen» slutter ikke her. Hygiene er nemlig like viktig i hjemmet som i slakteriet, vil Animalia påpeke. «Forbrukernes kunnskap og forståelse om hygienisk tilberedning vet vi lite om, men dette er forutsetninger for at nye matvaner ikke skal medføre større risiko». For eksempel har carpaccio blitt stadig mer populært, nevnes det, men Animalia er bekymret for at ikke alle – selv ikke alle kokker – kjenner til den mest hygieniske tilberedningsmåten. (Man skal flambere kjøttet først og deretter skjære bort stekeoverflate og eventuell misfargning).

Generelt fortelles den hygieniske historien om lammeslakt her som en fremskrittshistorie: «Etter at Leuvenhoeck i 1676 så bakterier i mikroskopet for aller første gang, har stadig bedre forståelse av mikrobiologien gjort at vi i dag kan forklare og kontrollere de aller fleste hygieniske utfordringene». Who the f**k is Leuvenhoeck?!, tenker du kanskje, men en slik reaksjon er både typisk norsk og uklok. Animalia synes generelt ikke særlig imponert over norske forbrukeres interesse for hygiene: «Nordmenn synes å oppleve risikoen med håndtering av ferskt kjøtt og kjøttprodukter på kjøkkenet som liten», skriver de, og legger til at «[s]pising av rå kjøttdeig eller pølser rett fra pakken er eksempler på vanlig forekommende uvaner». Rå pølser, hva med det? Jo, det er livsfarlig!: «Slike uvaner kan ta livet av konsumenten, hvis han er ekstremt uheldig».

Jeg mener ikke med den ironiske tonen å si at hygiene er uviktig. Men det er et faktum at vi lever i et gjennomhygienifisert – kanskje overhygienifisert – samfunn, og at dette hygieneregimet også har noen konsekvenser vi kanskje ikke ønsker. Det som er interessant, og vel verdt å tenke på i denne offertid, er at hygieneregimet nå ser ut til å også omfatte slakten selv. På forskjellige måter rensker vi både det offentlige og det private rom for påminnelser om det faktum at vi tar livet av dyr. Vi vet lite om hvordan slakt foregår. Vi tar ikke bilder av det og vi skriver ikke om det. Vi snakker lite om det. Vi tenker ikke stort på det.

Om påskelammet i vår tid fortsatt er gjenstand for et offer, er det et offer i fornektelsens navn. Og derfor har jeg skrevet denne teksten.

Men Herrens engel ropte til ham fra himmelen og sa: «Abraham, Abraham!» Og han svarte: «Ja, her er jeg!» Han sa: «Legg ikke hånd på gutten og gjør ham ikke noe! For nå vet jeg at du frykter Gud, siden du ikke har spart din eneste sønn for meg. Da Abraham så opp, fikk han øye på en vær som hang fast etter hornene i et kratt like bak ham. Abraham gikk bort, tok væren og ofret den som brennoffer i stedet for sønnen sin.»
 

Emneord: påske, offer, slakt, sau, lam Av Kristian Bjørkdahl
Publisert 23. mars 2013 14:07 - Sist endret 22. mai 2017 11:20
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere