Høna som forsvant

(Denne teksten er også publisert som kronikk i Dagsavisen, 11. november)

I programkonseptet «Barnas restaurant» på NRK, skal seks barn - med en ekstraordinær interesse for matlagning - lage et treretters gourmetmåltid til 30 kjendiser. Som en opptakt til utfordringen, skal de over noen uker være lærlinger hos stjernekokk Terje Ness. Det er et på alle måter fint konsept, så da mine barn introduserte meg for det, var jeg ytterst mottakelig. Men jeg ble fort skuffet. Ikke over programkonseptet i seg selv - som jeg fortsatt synes er glimrende - men over hvordan de hadde løst denne aktuelle episoden. 

«I dag skal kokkelærlingene besøke en gård som har både høner og ender», annonserer programleder Asgeir Borgemoen som et anslag. «Her skal de på egen hånd forsøke å beine ut en hel kylling». Vent nå litt! Hvor ble det av høna? Denne pussige sammenblandingen av høne og kylling fortsatte utover i programmet, og jeg fant den usmakelig.

Hvorfor? Vel, fordi nordmenn flest knapt vet noe om hvordan henholdsvis høner og kyllinger holdes i norsk landbruk i dag. Mange vet ikke engang hvorfor jeg brukte «henholdsvis» i forrige setning. Saken er jo at eggproduksjon og kyllingproduksjon har fint lite å gjøre med hverandre - noe dette programmet dekker over. Dessuten skjer det meste av både egg- og kyllingproduksjon under radikalt andre forhold enn det barna opplever i Barnas restaurant.

Programmet begynner med at barna ankommer en idyllisk gård. Bilder av frittgående høner klippes inn. «Hvorfor har du tatt oss med hit, Terje?», spør Asgeir. «Fordi her har de høns og ender, sånn at dere får sett hvor maten kommer fra», svarer Terje. Dette er en gråhvit løgn. Kun en minimal del av eggene vi spiser her til lands produseres under de idylliske forholdene vi - og barna - blir presentert for i Barnas restaurant. Ingenting av kyllingkjøttproduksjonen foregår på denne måten. Det aller meste vi spiser av egg, produseres i det som kun kan kalles eggfabrikker; kyllingkjøttproduksjonen, på sin side, er en av de mest industrialiserte formene for landbruksproduksjon som drives her til lands.

Et lite forsøk på å skille mellom høne og kylling får man riktignok: «Når man skal tilberede høne, koker man det oftest, for det er ganske seigt i kjøttet», sier Terje, «…mens kylling … kan man steike oftere, som et kyllingbryst». Men om dette var et forsøk på distinksjon, går det rett på nesa - i alle fall gitt programmets alle andre bidrag til å sause ting sammen. Det Ness sier er jo en ganske kreativ omskrivning av virkeligheten. En gang i tiden spiste man høner i Norge; i dag gjør man det - med bare noen veldig få unntak - ikke. Høner som brukes i eggproduksjon i Norge kommer til gården ved ca. 16 ukers alder. På hver gård har man gjerne flere tusen høner. De legger egg, ca. ett hver om dagen, i omtrent 50 uker. Det som deretter skjer, med de aller fleste, er at de destrueres. Det vil i praksis si at de kastes i en gasskonteiner og ødelegges. De går ikke til slakt; de brukes ikke som mat.

Dette får verken barna i Barnas restaurant eller TV-seerne vite. Faktisk får de høre mye som får det til å høres ut som om det er høner vi spiser. Hvorfor legger Ness, og programmet, sånn vekt på at barna skal «få se hvor maten deres kommer fra», når maten vår faktisk ikke kommer fra det barna får se? At barna i programmet faktisk blir lurt, er åpenbart. «Nå skal dere gå inn og hilse på flere høner og plukke litt egg», sier Asgeir. (Egg?! Skulle de ikke bene ut en kylling, da?) Barna entrer et lite hønsehus, hvor de ser på, holder, og koser med hønene. «Det er litt merkelig å se på dyr som man spiser», sier et av barna. Hadde det bare vært så vel. Det som i realiteten har skjedd er jo at gutten har blitt utsatt for det kollektive fornektelsesritualet vi alle tar del i, når vi lukker øynene for hvordan vi produserer kjøtt, egg og melk i vårt samfunn.

Det er selvfølgelig en grunn til at barna er nettopp her, på denne idylliske gården, hvor et par dusin frittgående høner tripper rundt, som om vi fortsatt levde i 1870. Grunnen er at stedene der maten vår faktisk produseres, slett ikke er like hyggelige. Synet av fabrikkhøner og -kyllinger er så ubehagelig at vi ikke vil at barna våre skal se det - selv om vi altså samtidig understreker behovet for at de skal vite hvor maten kommer fra. Hvis dette er noe annet enn «hykleri», så må noen hjelpe meg med vokabularet.

Kanskje er det også en annen grunn til at Barnas restaurant ikke besøkte en av de store egg- eller kyllingfabrikkene, nemlig at slike steder kan være vanskelige å besøke. Mange vil ikke vise dem frem, og dessuten påligger det slike steder så strenge hygieniske krav at det uansett ville vært vanskelig. Man kan ikke oppholde seg i en moderne eggproduksjonshall uten å ha skiftet til rene sko og rent, beskyttende yttertøy. Nærkontakt med en lettstresset burhøne er heller ikke like hyggelig som det vi fikk se i Barnas restaurant. Et besøk til en kyllingfabrikk er enda mindre trivelig. I en produksjonshall med kyllinger som nærmer seg slaktealder (ca. 29 dager), står kyllingene så tett at barna i Barnas restaurant ikke engang ville fått plass på gulvet.

      Programmets kreative omskriving av ubehagelige realiteter understrekes når et av barna sier at hun nå har lært hva «fjærkre» er; hun nå hvordan man holder dem, og at man skal være rolig og vise respekt for dem. Men hun har jo knapt lært noe som helst! Og av det hun har lært, er mye vranglære! Hun har ikke lært om forskjellen på ei høne og en kylling; hun har ikke lært at vi ikke lenger spiser høner; hun har ikke lært noe konkret om hvor maten vår kommer fra; hun har ikke lært at høner, i vår tid, ikke er noe man holder. Og når det gjelder å «vise respekt for fjærkre», så synes jeg både barn og voksne først må erfare den virkelige, dyrefabrikkenes, verden før vi kan begynne å ta den diskusjonen.

Etter seansen i hønsehuset, annonserer Terje at han har en utfordring til barna, hvorpå hele følget går inn på et kjøkken, der det venter en flådd kylling til hver av dem. Denne skal altså benes ut. Men det eneste jeg kan tenke på er: Hvor kom den kyllingen fra? Og hvor ble det av hønene?

Emneord: høner, fornektelse, Barnas Restaurant, kylling, NRK Av Kristian Bjørkdahl
Publisert 11. nov. 2013 07:53 - Sist endret 16. juli 2015 13:57
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere