Bøf

Forleden kom jeg på nettet over følgende skræmmende fakta om kød:

"The meat industry ... has a significant impact on global warming. Livestock production accounts for 18 percent of global greenhouse gas emissions, including 9 percent of carbon dioxide and 37 percent of methane gas emissions worldwide, according to the Livestock, Environment and Development (LEAD) Initiative, an international consortium of government and private agencies based at FAO headquarters in Rome. More than two-thirds of all agricultural land is devoted to growing feed for livestock, while only 8 percent is used to grow food for direct human consumption, LEAD reported. If the entire world population were to consume as much meat as the Western world does – 176 pounds of meat per capita per year – the global land required would be two-thirds more than what is presently used ... LEAD researchers also found that the global livestock industry uses dwindling supplies of freshwater, destroys forests and grasslands, and causes soil erosion, while pollution and the runoff of fertilizer and animal waste create dead zones in coastal areas and smother coral reefs. There also is concern over increased antibiotic resistance, since livestock accounts for 50 percent of antibiotic use globally, according to LEAD".

Kød er ellers ikke et felt, jeg følger noget særlig med på, så jeg tipper, at alt dette sikkert er gammelkendt stof for folk, som er optaget af miljø og økologiske fodaftryk og den slags. Men i min tilstand af uvidenhed var tallene alligevel chokerende: "Dette er jo noget, man mister appetiten af!" tænkte jeg. Hvis konsekvenserne af at spise en god bøf er så store, må vegetarianisme vel være løsningen, hvor ubehageligt det end måtte lyde for en, som netop sætter stor pris på nævnte gode bøf.

Selv har jeg rejst ofte og længe i Indien, et land om hvilket Wikipedia informerer, at op imod 40 procent af befolkningen er vegetarer. 500 millioner indere spiser altså så godt som aldrig kød. Og godt er vel det, tænkte jeg, for hvis LEADs estimat var korrekt, skulle vi altså til at producere 88 millarder pund ekstra kød per år i det tilfælde, at de indiske vegetarer pludselig blev carnivore. Det er ikke så lidt. Måske var der inspiration at hente til løsningen af verdens bøf-problem dér?

Man skal altså ikke lade sig narre til at tro, at inderne er et bøf-storspisende folkefærd, blot fordi koen er et betragteligt hyppigere syn i Indien (som har verdens største kvægbestand) end i Norge. For koen ender sjældent på det indiske middagsbord – i al fald ikke hos alt for mange af de over 900 millioner indere, som er hinduer, og for hvem koen er hellig. Ikke officielt, i al fald. Selv kender jeg nu mange hinduer, som gerne spiser oksekød i det diskrete; men en god bøf med bearnaise er altså ikke noget, man ofte serverer til familiefesten, i al fald ikke i de hjem, hvor man anser sig selv for ordentlige, konservative hinduer.

Koens hellige status har også historisk set gjort den til et potent politisk symbol. Om dette skriver eksempelvis historikeren Arild Engelsen Ruud i bogen Indias Historie (Cappelen 2004, 269):

"Over hele Nord-India ble det særlig i løpet av 1880-årene dannet en rekke foreninger for kubeskyttelse (gaurakshini sabha). Kua var et mektig symbol. Den representerte mor og alt hva mor representerte av godt liv – kjærlighet, omsorg, familie, grøde og velstand … Kubeskyttelse ble et vigtig uttrykk for mange hinduer, et tegn på at man tok hinduismen på alvor og beskyttet denne sentrale helligdommen. Dette var for mange et ledd i anstrengelsene for å markere seg aktivt i forhold til en allmenn oppfatning av hva det ville si å være en god hindu. Kubeskyttelsesbevegelsen gjenspeilte også en bekymring over at den hinduiske nasjonen var degenerert, som hadde latt seg dominere av først muslimer og så kristne. Det ble argumentert med at hinduene måtte ha melk for å gjøre seg sterke, eller at de kunne bli sterke selv uten å spise kjøtt. Det var et godt symbol å samle seg om, et symbol for hinduene som skapte grunnlag for et fellesskap".

I tillæg til at spare verden for en yderligere produktion af millarder af kilo af oksekød til konsumption, får man altså et helt religiøst-nationalt fællesskab med på købet, når man helliggør koen og gør vegetar af sig. Det er vel ikke så dårligt?

Problemet med symboler – hvad enten de er dyr eller ting – er dog tit, at de kan tilskrives mer end én betydning. I gamle dage brugte antropologer begrebet "multivokal" til at betegne sådanne symboler, som talte med flere stemmer. I dag tror jeg, det fashionable ord er "polysemisk". Men meningen er nu den samme: Det er ikke let at vide, hvad symboler kan eller skal betyde i en given sammenhæng, for hvem, og hvorfor. Koen er for eksempel noget, dagens militante hindunationalister er svært optaget af. Også for dem er koen et fælles-skabende symbol, som bruges i kampen for at mobilisere rettroende hinduer i religionens og nationens forsvar. Derfor fremmer hindunationalistiske organisationer både beskyttelse af og forskning på koen. For nogen år siden besøgte den britiske journalist Edward Luce et sådant hindunationalistisk forskningscenter, The Cow Product Research Centre i Nagpur. Besøget kan man læse om i hans bog In Spite of the Gods: The Strange Rise of Modern India (Abacus 2006, 165-6):

"I decided to visit the The Cow Product Research Centre near Nagpur … the centre seeks to build on the five traditional village products of the cow: milk, ghee (clarified butter), butter, urine (for religious purposes) and dung (for fuel) … Outside the cow shelter there was a notice which said: ‘Do not tease the cow, give it love. Spitting is prohibited inside. Give any donations or offerings to the worker not to the cow’. I stepped gingerly into the shelter, trying not to slip. Mansinghka [Luce’s guide] said: ‘These cows are the pure cow breed of Hindustan. We have spent a long time separating the foreign cow breeds from the indigenous breeds, which are much superior in every way’ … I was taken to the laboratories. The first room … contained hundreds of bottles of cow’s urine … There were Bunsen burners and some of the urine was bubbling away in beakers. ‘This is an antioxidant that will cure cancer’, said one of the lab researchers … Then there were urine-derivative products which cured bronchitis and obesity, one which gave energy, and one which purified blood. Next we were shown cow-dung products … My favourite product was cow-dung soap. There was also cow-dung shampoo for dandruff … ‘God lives in the cow dung,’ [my guide] said".

Det er ikke småting, koen kan bruges til, når den ikke bliver til bøf! Men den indgår altså også som mobiliserende symbol for en militant hindunationalisme, som ikke har meget til overs for religiøse minoriteter, og da særligt ikke muslimer og kristne, som anses for ’"fremmedelementer", som fordærver den hinduistiske nation, kultur og civilisation. Retorikken kan være barsk, og metoderne både voldelige og dødelige, for dem, de går ud over. Men det er jo ikke koens skyld.

For både hindunationalisterne, vegetarerne og klimaforkæmperne er der dog trist nyt at berette. Sidste år var Indien verdens største eksportør af oksekød. Det bliver de sikkert også i 2013. Næsten en fjerdedel af det oksekød, som handles på det globale marked, kommer fra Indien. En god del af det er halal-slagtet, hvilket gør det let at afsætte på det arabiske, afrikanske og sydøstasiatiske marked. Det er ikke let at komme bøffen til livs på en fredsommelig måde, selv ikke i et land, hvor koen er hellig. Hvordan skal det så ikke gå i resten af verden? 

Photo: Giacomo Salizzoni

Emneord: kjøttforbruk, kyr, Beef, India, religious nationalism, cows, vegetarianism Av Kenneth Bo Nielsen
Publisert 12. apr. 2013 18:36 - Sist endret 16. juli 2015 13:56
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere