Mat og krig og fred og sånt: Kosthold på landsbygda i Afghanistan

Maten vi spiser synligjør de store politiske og økonomiske kontrastene i verden. Mens Vestens diett-tyranni hersker og vi nordmenn blir bombardert med tabloide overskrifter om vårt usunne kosthold, så er dagliglivet til mine informanter i Sør preget av knappe matressurser.

Mens jeg gjorde feltarbeid i Bamiyan provinsen i Afghanistan i 2007, meldte et eksistensielt spørsmål seg i hodet mitt: Hvor lite mat kan man egentlig leve av? Der oppe blant karrige fjell omtrent 3500 meter over havet fortalte informantene mine at deres daglige kosthold bestod av nanbrød, sauemelks-yoghurt og te til lunsj og middag. Noen hadde også kanskje et glass melk hvis de hadde nok melkedyr. Et par ganger i uken lagde de retter av ris, bønner og ville urter. Ved spesielle anledninger som bryllup var det vanlig å slakte høner, geiter eller sauer og lage et riktig festmåltid. La oss håpe de hadde slike anledninger ofte.

Landsbyene jeg besøkte lå isolert med mange timers kjøretur på humpete grusveier, over elveleier og av og til med minefelt på sidene. Sykehus eller butikker var milevis unna. Informantene mine levde omtrent som folk hadde gjort i Bamiyan i århundrer. De dyrket hvete som de fikk malt til mel for å bake det karakteristiske flate brødet nan. De melket sauer, geiter eller kuer og brukte til yoghurt, tørkede yoghurtboller og melk. Smør laget de ved å riste fløte i dyreskinn i 45 min. Mennene dro jevnlig til markedene for å selge hvete og kjøpe te og ris. Kvinnene hentet busker og tørket dyremøkk til brensel å tilberede maten på. Vann ble også båret fra omkringliggende elver. I Bamiyan er altså mat hardt arbeid før den når tallerkenen. Ikke minst gjaldt det kvinnene som har hovedansvar for matlaging og husholdningenes energiforbruk. Matkultur i Bamiyan handler mye om kjønnsroller og ære. Å servere gjester mat som ikke var godt nok tilberedt var en stor skam, mens god mat ga bedre status for kvinnene i familien.

Kombinasjonen av det harde arbeidet for å skaffe og lage maten, og de få kaloriene de konsumerte er utrolig. Damene jeg møtte var usedvanlig slanke, senete og veldig sterke. Mange av barna var tynne, slitne og hadde hvite flekker i huden. I en av landsbyene fikk jeg vite at en fersk undersøkelse av Røde Halvmåne viste at halvparten av barna på den lokale skolen hadde nedsatt syn på grunn av vitaminmangel. Siden landsbyene i Bamiyan ligger så høyt over havet var det ikke mulig å dyrke frukt og grønnsaker. Fortvilte foreldre fortalte at det å kjøpe frukt og grønnsaker på markedet var for dyrt selv for landsbyens mest velstående. På den positive siden hadde flere av landsbybeboerne fått økt inntekten sin fordi et Kirkens Nødhjelps prosjekt hadde gitt tilgang til elektrisitet av solenergi. Dermed kunne de bruke mer tid til teppeveving om kveldene med elektrisk lys. Mange hadde nå fått råd til et ekstra måltid med ris om dagen og de kunne kjøpe sukker til morgenteen. De ekstra kaloriene gjorde godt før lange dager på åkrene.

De menneskelige konsekvensene av fattige folks matmangel i Afghanistan er vanskelig å fatte. Etter invasjonen i 2001 har det heldigvis skjedd noen fremskritt i folks helse, og forventet levealder for kvinner og menn i Afghanistan har steget fra 36 år i 2007[1] til 60 i 2011[2]. Men nedgangen i barnedødelighet har ikke gått like fort, og fortsatt dør omtrent 100 av 1000 levende fødte barn innen de er 5 år[3].  Mat er også mer enn bare mat - visstnok kan barn som får adekvat ernæring forvente betydelig høyere inntekt som voksne enn underernærte barn[4]. Dessverre er situasjonen slik at per i dag har omtrent halvparten av Afghanistans barn irreversible skader av underernæring [5].  Det er vanskelig å se for seg en fremtid med fred, utvikling og økonomisk vekst før befolkningen har tilgang på nok mat.

Å se Darwins teori om naturlig utvalg utspille seg i et menneskelig samfunn føles langt fra naturlig og rettferdig. Mat handler også om makt, ikke bare mellom Nord og Sør, men innad i samfunn og husholdninger. Det er de mest sårbare som har de tyngste konsekvensene. Informantene fortalte sågar om hvordan noen familier hadde så lite ressurser at spedbarn som hadde mistet mødrene sine ble flasket opp på te i mangel av noe bedre. Mødre-dødeligheten har sammenheng med tilgang på mat og helsetjenester, som igjen henger sammen med kjønnsroller, som er nært koblet til Afghanistans konfliktfylte fortid og nåtid.

Feltarbeidsoppholdet ga definitivt nye perspektiver på mat og ikke minst på nordmenns navlebeskuende og nesten sykelige fokus på kosthold. Neste gang du leser i avisen at du spise 5 om dagen eller bestemor kommenterer barnas kresne matvaner kan du trøste deg med at det finnes viktigere ting å bekymre seg over.

 

Foto: Karina Standal

Emneord: helse, sult, Afghanistan, jordrbuk, knappe ressurser Av Karina Standal
Publisert 30. apr. 2014 09:34 - Sist endret 19. nov. 2015 09:55
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere