Fett liv på Tonga

Hva tenker du på når jeg sier Tonga?

Hva tenker du på når jeg sier Tonga? Sa Nick. Denne uken har jeg vært gjest hos Bente Mikkelsen i WHO for å finne gode innfallsvinkler til forskningsspørsmål som knytter mat, miljø og helse sammen. Nick Banatvala er ansvarlig for FNs Interagency Task Force on the Prevention and Control of Noncommunicable Diseases, og NCDs (eller ikke smittsomme sykdommer) er høyt oppe på FNs og WHOs agenda om dagen. Norge er en pådriver i dette arbeidet, og stiller seg bak den globale målsettingen[i]. Bente Mikkelsen leder arbeidet i sekretariatet for Verdens helseorganisasjons globale koordinerings mekanisme[ii]  for å realisere de 9 globale målene for NCDs (Global Action Plan on NCDs)[iii]. Fokuset er ikke bare et globalt anliggende – også her i Norge har vi et overordnet mål om å redusere for tidlig død av hjerte- og karsykdommer, diabetes, kroniske lungesykdommer og kreft med hele 25 prosent innen 2025[iv]. Ved Senter for Utvikling og Miljø på Universitetet i Oslo driver vi med både forskning og undervisning innen Global helse, og har nylig koordinert arbeidet med og ledet forskningen bak The Lancet-University of Oslo Commission on Global Governance for Health. Et av utredningens hovedpoenger er at en rekke initiativ med effekt på helse krever tverrsektorielle avgjørelser, tiltak og bevilgninger utenfor helsefeltet. Hvordan skal samfunnet gripe dette an? Hvor skal man begynne og hvilke instanser bør involveres?

Selv arbeider jeg mest med mat og miljø. Hvordan kan vi se folkehelse og miljø i sammenheng? Når vi vet at både planeten vår og kroppene våre har godt av at vi spiser sunnere kan man kanskje finne måter å slå to fluer med et smekk på? Mindre kjøtt, mindre sukker, mindre matkasting, mindre transport av soyabasert fôr dyrket i sårbare naturområder, mindre prefabrikkert langtransportert mat – i det hele tatt kan et bedre kosthold komme både planeten og folkehelsen til nytte.  Flere mennesker verden over dør av livsstilsykdommer knyttet til dårlig kosthold, tobakk og alkohol enn av sult. Fedmeepidemier, hjerte- og karsykdommer og kreft er et viktig knippe med problemer knyttet til dette.

Hva jeg forbinder med Tonga?  Hvite strender, krystallklart vann… og kjempestore Rugbyspillere kanskje?  Joda alt dette er riktig sa Nick, men i NCD sammenheng er Tonga kroneksempelet på et lite kongerike med store problemer. Folk her er blant de feteste i verden, og de dør som fluer av livsstilen sin. 90 % av befolkningen er overvektige og hele 60 prosent av befolkningen lider av sykelig fedme. Årsaken til at de er så fete og blir så syke er den samme som i resten av verden – feilernæring og stillesitting. De spiser mye ferdigmat som inneholder betydelige mengder salt og fett, og de spiser mye av noe helt spesielt – kalkunhaler og lammebryst. Kalkunhaler…? Spør du kanskje nå. Kalkunhaler er den store versjonen av den lille hjerteformede tappen som sitter bakerst på kyllingen. Den består av fett og brusk. Og en liten oljeproduserende kjertel kalkunen bruker til å smøre fjærdrakten med.  Lammebryst er den delen av lammet som skjæres av kotelettkammen. En slags lamme-tynnribbe uten noe særlig kjøtt. Den består av bein, slintrer, brusk og fett.

Det er ikke fordi de har så enorm lamme- eller kalkunproduksjon i Tonga at de spiser disse dyredelene, for kalkunhalene kommer stort sett fra USA og Lammebrystene kommer stort sett fra New Zealand og Australia. Det er fordi det er ingen andre som vil ha dem; fordi de er villige til å kjøpe dem for en billig penge; og fordi de har lært å sette pris på disse fettholdige dyredelene.  Tonga er avhengig av å importere mesteparten av maten sin. Tall fra 2002 viser at populasjonen på 106 000 tongolesere importerte 3 millioner kilo lammebryst.  Dette tilsvarer 540g per person per uke! Lammebrystet kan bestå av mellom 42-50% fett, og kostholdet til gjennomsnittstongoleseren  kan bestå av opp til 20 % lammebryst. Sånt blir det fedme og infarkt av, for å si det mildt.

I etterkrigstiden var folk på Tonga slanke, sterke og sunne. Kostholdet deres besto av mye fisk og grønnsaker. Men de var fattige, og de hadde naturressurser andre land kunne sette pris på. Japanerne kjøpte seg en del fiskerettigheter, og fisk ble mindre tilgjengelig. Etter hvert som det industrialiserte husdyrholdet i USA og lammeproduksjonen på New Zealand virkelig tok av, var det noen deler av dyrene ingen ville ha men som de fant et marked for i et land som hadde (som de fleste land i etterkrigstiden) et fettunderskudd. Resten av historien behøver man kanskje ikke gå inn i, bortsett fra at nabolandet Samoa har tilsvarende problemer. Faktisk har alle stillehavsøyene liknende problemer. De er blitt dynga for dyreavskjær ingen andre vil spise. For å få bukt med problemet og for å prøve å få befolkningen ut av fedmeepedemien forbød Samoa import av kalkunhaler i 2007.  Dette var jo en god ting skulle man tro, men ikke når små land vil være med i store viktige organisasjoner som WTO. De fikk sitt medlemskap mot at de ryddet opp litt innomhus – dette innebar blant annet at de avviklet forbudet mot import av kalkunhaler[v]. Og de store mengdene lammebryst som blir dumpet på øygruppen er det heller ikke lett å regulere bort, for kjøttindustrien må selge HELE dyret for å tjene gode penger på det. Så for å subsidiere billig lammestek og lammefilét fra New Zealand må noen andre betale regningen. I følge professor Boyd Swinburne som samarbeider med WHO om prosjekter rundt sykelig fedme, er holdningen til både regjeringen og kjøttindustrien kritikkverdig. «New Zealand's stance is not good enough (…) The people who carry political sway are the people who are getting economic benefit from selling mutton flaps, not the people that are having to pay for renal dialysis.”

Livet på en stillehavsøy med rett over 100.000 innbyggere innebærer med andre ord litt mer enn lyden av bølgeskvulp ved hvite strender med krystallklart vann. Det innebærer vanskelige handelsavtaler, krevende spørsmål innen samfunnsmedisin og kamp mot sterke globale aktører. Og bakgrunnslyden til det gode liv på en Stillehavsøy består vél så mye av fresingen fra den internasjonale kjøttvareindustriens fett og bruskbiter i frityrgryter som lyden av bølgeskvulp.

Dette blogginnlegget er tidligere publisert i tidsskriftet "Dagens Medisin".

Singer, Merrill. "Following the turkey tails: neoliberal globalization and the political ecology of health." Journal of Political Ecology 21 (2014): 43.

https://www.wto.org/english/thewto_e/minist_e/min11_e/brief_samoa_e.htm

http://www.abc.net.au/news/2013-05-20/an-samoa-lifts-ban-on-high-fat-turkey-tails/4699506

 

 

 

 

All images from google labelled for noncommercial use

http://www.viaggio-vacanza.it/Isole_Tonga_Tour_Foto_Balene/3_foto_spiagg...

 

 

 

[iii] http://www.who.int/entity/global-coordination-mechanism/publications/glo...

[iv] De internasjonale målene og tiltakene er nærmere beskrevet i WHO:Global Action Plan for the Prevention and Control of Noncommunicable chronic diseases (NCDs) 2013-2020 og WHO Europe: Action Plan for implementationof the European strategy for the Prevention and Control of Noncommunicable diseases 2012-2016.

[v]  “Samoa committed that from the date of accession, it will fully apply all WTO provisions and did not require recourse to any transitional period except on intellectual property rights, transparency, customs valuation, the import ban on left-hand drive vehicles, vehicles older than 12 years and turkey tails and turkey tail products, as well as tax treatment of imported and domestic primary products”. https://www.wto.org/english/thewto_e/minist_e/min11_e/brief_samoa_e.htm

 

 
Emneord: NCDs fedme nord-sør industriell produksjon kjøttforbruk kalkunhaler lammebryst Av Karen Victoria Lykke Syse
Publisert 4. mai 2015 08:57 - Sist endret 16. juni 2017 11:56
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere