Spis opp maten din - det er mer på kjøkkenet!

Vi har nettopp lagt påska bak oss, fullstappa av påskefrokoster, appelsiner, kvikk lunsj og alt som oser god påskestemning. Det skal bugne på alle fat og vi spiser til vi sprekker.

Men tross hederlig innsats, har også påskemager sine begrensninger, og mye havner i søppelkassa - i påska som i resten av året. Vi nordmenn kaster i gjennomsnitt omtrent ¼ av all mat vi kjøper, noe som tilsvarer ca. 50 kg i utgangspunktet spiselig mat per person i året. I tillegg til å være ganske kjipt for lommeboka, påvirker vår kasting både global matforsyning og miljøet. Globalt produserer vi i dag nok mat til å kunne mette 12 milliarder mennesker. Allikevel går ca. 850 millioner sultne. I tillegg har matsvinn blitt beregna til å stå for omtrent 10 % av årlige klimagassutslipp. Det er derfor nok argumenter å ta av mot denne hverdagsrutinen.

Etter å ha hatt Tristam Stuarts bok Waste – Uncovering the Global Food Scandal på nattbordet, er det en side av dette som har slått meg spesielt denne påska. Der beskriver nemlig den britiske matkastingsaktivisten ”den gode mor-syndromet” som én kulturell forklaring på noe av matkastinga. Stuart forklarer hvordan mødre ofte føler et behov for å sørge for at bordene konstant bugner av alt familien måtte ønske seg, som et mål på hvor vellykka hun er som mor. Ved høytider, som påska, er ”den gode moren” i sitt ess, med barn og barnebarn hjemme på ferie, klare for å bli varta opp. Etter å ha vendt mett og takknemlig tilbake til studenttilværelsen, har tanker om overflod og gode mødre derfor blitt med meg inn i masteroppgavetanker. I en stor rapport publisert rett før jul kom det nemlig fram at det er de unge som i minst grad hevder å ha fått mer kunnskap om matkastingsproblemene, samt endra holdninger og vaner knytta til dette, og innen noen kategorier av mat ser kastinga deres faktisk ut til å øke. Som representant for denne gruppa, lurer jeg på hva som gjør at vi ikke tar budskapet i de mange informasjonskampanjene til oss? Vi, som generelt har høyere utdannelse enn våre foreldre og besteforeldre, og som har vokst opp omringa av medier som forteller om sult og klimaendringer - burde ikke vi vite bedre?

Har vi gått glipp av viktig kunnskap om og respekt for mat? Vi er den første generasjonen som, med noen unntak, verken har opplevd selv eller stadig blitt gjenfortalt historier om ”trange tider”. Jeg må innrømme at jeg ikke helt klarer å relatere meg til trikset med å skyve påleggsbiten strategisk foran seg mens man spiser, for å gi en illusjon av at den dekker hele brødskiva, når jeg selv bare kan stikke ned på butikken hvis kjøleskapshylla er litt skral. Når de gode mødrene i tillegg overøser oss med alt vi vil ha, kanskje for å bevise at de har jobba seg vekk fra ”de trange tidene” og kan tilby noe bedre, blir maten en enda større selvfølgelighet. Og hvordan skal egentlig yoghurt se ut og lukte? Jeg kan ikke huske noen ”innføring i sansebruk” fra heimkunnskapen, så når datostemplinga lyser i mot meg, kjennes det ofte lettere og tryggere å kaste den litt slitne leverposteien enn å ta sjansen…

Eller klarer vi ikke å forstå hvordan kastinga vår påvirker mer enn vår egen lommebok og søppelkasse? I forbindelse med den nyeste klimarapporten ble det kjent at nordmenn er de i Europa som bryr seg nest minst om klimakrisa, kun slått av Estland. Dette gjør miljøargumentene mot nordmenns matkasting ganske veike. Kanskje det konstante, men vage budskapet om klimaendringer, uten noe særlig handling fra politikere eller foreldre, faktisk har redusert troverdigheten til miljøargumentene ovenfor den opplyste generasjonen vi visstnok skal være? Katastrofer og sultne barn langt vekk har også blitt en slags hverdagskost, og det gamle moralargumentet om å ”spise opp maten sin og tenke på barna i Afrika” forsvinner kanskje inn i rekka av problemer som for oss ”alltid har vært der” og som føles for store til at vi kan gjøre noe. Og jeg gir jo tross alt en hundrings i måneden til Redd Barna… Eller er det rett og slett tidsklemma som har tatt oss også? Mot slutten av uka ser man kanskje at middagsambisjonene måtte vike litt for mange ganger for noe kjapt fra Narvesen i farta, og den visne salaten må til slutt skyves ned i dunken.

Så hva er det igjen for informasjonskampanjene å spille på, når verken egen lommebok, sult eller miljø holder, og tida og kunnskapen ikke strekker til for å ha oversikt over alle krokene i kjøleskapet? Har de gode mødrene våre gjort oss en bjørnetjeneste? Trenger vi å gjenopprette skolehagene, som Annikken skrev, for å få med oss kunnskapen generasjonene før oss fikk? Må vi vente til dumpsterdiving blir kult og mainstream, eller til vi plutselig må betale litt ekstra for hver gang vi kaster en ny grønn pose, før vi unge følger etter de eldre? Mens vi venter, nyter i alle fall denne unge studenten restefesten i påskeegget og håper at også vi snart ser gullet i de grønne posene og blir inspirert til å redde den neste slitne salatkvasten i tide.

Emneord: unge, matforsyning, miljø, påske, matsvinn Av Elisabeth Riise Jenssen
Publisert 24. apr. 2014 09:29 - Sist endret 27. mai 2016 13:28
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere