Fra én ende av matfatet til den andre

I arbeidet med masteroppgaven min de siste månedene har jeg lest om, intervjua folk, fundert og forska på hvorfor informasjons- og holdningskampanjer om matkasting ser ut til å ha større vansker med å nå ut til oss unge forbrukere enn de eldre - og at vi derfor fortsetter å kaste så store mengder mat som vi gjør.

Som jeg skrev i et blogginnlegg tidligere, er matkasting et enormt problem både for global matsikkerhet, miljø og økonomi. Omtrent en tredel av all mat som blir produsert i verden går til spille hvert år, mens over 800 000 mennesker fortsatt lever i sult. På grunn av alle ressursene som må til for å produsere mat, står denne sløsinga for et sted mellom seks og ti prosent av alle menneskeskapte klimagassutslipp. Økonomisk sett hadde det også vært lurt å heller spise den maten. De direkte økonomiske kostnadene av matsvinn er nemlig så høye som 750 milliarder US dollar hvert år, selv uten å inkludere de sosiale og miljømessige kostnadene.

Disse temaene har jeg vært så heldig å få utforske og diskutere over mange hyggelig kaffekopper i gjestfrie hjem i løpet av høsten. Jeg har fått et innblikk i hvordan nordmenn mellom 20 og 40 år i ulike livssituasjoner ser på matkasting, hva som gjør det vanskelig å unngå det, hvilke sosiale normer som finnes og hvordan de påvirker hva folk tenker og gjør, i tillegg til deres tanker om klima og matsikkerhet. Store spørsmål knytta til en hverdagslig vane. Og problemer som av mange blir tatt på alvor, men som kan bli for fjerne til at man klarer å prioritere dem når den berømte tidsklemma, forventninger om sunnhet og en følelse av at man er liten i den store sammenhengen sniker seg innpå. Man kan ikke ta alle verdensproblemer på sine skuldre heller. I tillegg kan det virke som om matkasting i hjemmet på en måte har blitt godtatt som noe man ikke klarer å unngå, uansett hvor bevisst man er på andre punkter. At det egentlig ikke føles så ille å kaste ”det lille man gjør”, i forhold til butikkene eller de man kjenner som aldri tar vare på noe. Og man vil jo ikke virke gnien heller, ved å ta vare på alt? Da resirkulerer jeg heller noen ekstra hermetikkbokser, dropper den plastposen på butikken og tar sykkelen istedenfor bilen til jobb et par dager i uka. På den måten kan man også være et godt eksempel og inspirere andre. Det er jo ingen som ser om jeg kaster eller spiser den lille agurken som forsvant bak alle boksene med rester…

Men hva vi kaster som forbrukere har noe å si. Ganske mye, faktisk. Selv om ”dumpster-divere” de siste åra har klart å sette et viktig søkelys på de enorme mengdene butikkene kaster, er det forbrukerne som står for 70 % av maten som kastes i Norge. I tillegg er matkasting i husholdningene åtte ganger mer «ressurssløsende» enn svinnet som skjer i forbindelse med høsting, på grunn av alle leddene maten da må gjennom for til slutt å ende opp på søppeldynga. Når de som kaster mest (blant de som kaster mest i den delen av verden som kaster mest) ikke responderer på innsatsen for å få bukt med problemet, står vi mildt sagt ovenfor en utfordring.

Rett før jul fikk jeg beskjed om at jeg nå skal få muligheten til å jobbe med noe av det vår matkasting påvirker: global matsikkerhet. Jeg har nemlig fått et internship på det nordiske kontoret til World Food Programme i København, og skal de neste månedene jobbe med å kommunisere det viktige arbeidet organisasjonen gjør ut til giverne de er så avhengige av. Jeg får altså muligheten til å løfte blikket vekk fra kjøleskap, søppelkasser og matvaner her hjemme for noen måneder og komme nærmere det som virker så fjernt for meg og de fleste i min ”dessertgenerasjon”. Nemlig at mat ikke er en selvfølge og noe som til og med i noen tilfeller kan virke som ”et pes å få spist opp”. For enormt mange mennesker er det å skaffe nok mat en bekymring man må forholde seg til hver dag, og noe mange ikke alltid klarer. I de tilfellene kan innsatsen til WFP utgjøre den livsviktige forskjellen.

Så nå pakker jeg sekken, vinker farvel til bakker og berg, og setter kursen mot København for et halvår blant sykler, røde pølser og et (foreløpig) forvirrende språk og tallsystem. Og ikke minst et nytt fokus på vårt felles matfat og hvordan vi fordeler fra det. Noen beregninger har vist at ved å få bukt med alt matsvinn kan vi klare å øke tilgangen på mat i verden med 60 til 100 %. Og dermed ha en mye bedre sjanse til å oppfylle det endelige målet til organisasjoner som WFP: Å gjøre seg selv overflødig. Bedre inspirasjonen å ta med seg tilbake til lesesalen og arbeidet med å forstå hvorfor det er så vanskelig å redusere vår kasting av mat her hjemme kan jeg nok ikke få.

Av Elisabeth Riise Jenssen
Publisert 15. jan. 2015 20:13 - Sist endret 19. nov. 2015 09:59
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere