English version of this page

India: En økonomisk stormakt, men også en nasjon av sultne

India har vært prakteksempelet på frihet og demokrati i over seksti år. Så hvorfor er ikke landet i stand til å mette sine fattige innbyggere?

India topper listen over land i verden med høyest andel av ekstremt fattige, på tross av sine mange prestasjoner. Foto: Rismarker i Kashmir, India, av sandeepachetan.com travel photography

Denne artikkelen er også publisert på Forskning.no

Imponerende økonomisk vekst

India er nå godt etablert som en av verdens økonomiske stormakter, med en voksende middelklasse og bedrifter med kontroll over ikoniske, globale merkevarer. Landet har hatt en imponerende stor økonomisk vekst de siste tiårene. Bare i løpet av det siste året har den indiske økonomien vokst med 7,9% i første kvartal (også takket være lave oljepriser) - noe som gir India en av de raskest stigende vekstratene i år.

India har de siste tiårene klart å doble forventet levealder, oppnådd en drastisk reduksjon i barnedødelighet, hatt stor suksess med å kontrollere spredning av HIV/AIDS, og totalt utryddet polio. I tillegg til å ha blitt fremhevet som et prakteksemplar på frihet og demokrati i vesten har India siden frigjøringen fra Storbritannia i 1947, klart å redusere betraktelig og antakelig unngå helt de store hungersnødene.

Men, på tross av alle prestasjonene er India også hjemlandet til flest underernærte mennesker i verden. Forbedringer i ernæringsstatistikk har ikke holdt tritt med landets imponerende suksess i økonomisk vekst de siste tiårene. 15,2 % av befolkningen er underernært, og blant barn under 5 har 38,8 % lav vekstrate i forhold til alder som følge av underernæring. En nylig utgitt FAO-rapport konkluderer med at større økonomisk vekst ikke hverken har ført til høyere generelt matforbruk i befolkningen, ei heller bedre matvaner. Dette vil tilsi at den samlede økonomiske veksten ikke har kommet fattige og sultne særlig til gode, konkluderer rapporten (2015, s.15).

Hvorfor klarer ikke India å bekjempe kronisk underernæring bedre? 

Professor Dan Banik ved Senter for Utvikling og Miljø har nettopp publisert artikkelen ”The Hungry Nation: Food Policy and Food Politics in India”. Han har forsket på matsikkerhet i India i flere tiår, og er bekymret for landets manglende evne til å håndtere kronisk underernæring på tross av stor økonomisk vekst. 

– India har all grunn til å være stolt av sine prestasjoner på mange områder. På tross av en enorm befolkning og mange utfordringer har landet oppnådd mye. Imidlertid er den største skampletten på Indias utviklingshistorie relatert til den store andelen mennesker – anslått til å være hundrevis av millioner – som lider av underernæring. Selv om mange større prosjekter i offentlig politikk har blitt satt i gang for å bekjempe underernæring, kan man ikke si at de har hatt ønsket effekt.

India har definitivt forsøkt

Hovedforklaringene  den kroniske underernæringen som rammer store deler av befolkningen er; utilstrekkelig inntak av mat, infeksjoner (som følge av dårlige sanitærforhold og utilstrekkelig tilgang til helsevesen), og utilfredsstillende omsorgspraksis i familier (for eksempel utilstrekkelig mating av spedbarn). Spesielt alarmerende er det at antallet undervektige barn ikke har hatt en merkbar nedgang siden tidlig nittitall, på tross av at den indiske økonomien har hatt en årlig gjennomsnittsvekst på over 6%.

Nasjonalregjeringer og delstatsregjeringer i India har i årevis grepet inn i markedet for å kontrollere og stabilisere priser og forsyninger, samt for å forhindre matmangel. I tillegg har de implementert flere velferdstiltak hvis mål har vært å forbedre befolkningens ernæringsnivå. Mange av disse tiltakene har møtt utfordringer rundt korrupsjon, utilstrekkelige oppbevaringsmuligheter, svak kjøpekraft og vansker med å identifisere og nå målgruppen. Professor Banik hevder at det ikke bare handler om penger:

– Data fra feltarbeid utført i flere av Indias fattigste distrikter viser at det ikke alltid handler om utilstrekkelige ressurser. Etter min mening er det snarere problemer med implementeringen, sier Banik.

Et illustrerende eksempel på noen av utfordringene ved å implementere velferdstiltak i India er PDS – et subsidieringsprogram som sikter på å forbedre matsikkerhet blant fattige husholdninger. Tiltaket går ut på å subsidiere rasjoner av ris, sukker, parafinolje og andre varer som så blir distribuert gjennom spesielle butikker kalt Fair Price Shops drevet av det indiske Samvirkelaget, (Food Corporation of India - FCI).

Selv om et stort antall husholdninger kunne benyttet seg av tilbudet i disse butikkene har flere ikke råd til å kjøpe sin tildelte kvote av subsidierte varer i én transaksjon, og på grunn av den ofte store avstanden til butikken er det ikke hensiktsmessig å gå flere turer for å handle små mengder rasjonerte varer. I tillegg har flere distrikter i landet ikke god nok kapasitet til å lagre landbruksprodukter over lengre tid, ofte på grunn av vanskelige værforhold. Dette påvirker negativt kvaliteten og holdbarheten på korn og linser som er anskaffet, lagret og transportert fra andre deler av landet, for så å bli solgt billigere til fattige husstander.

– India har utviklet noen av de mest innovative velferdsprosjektene i verden, og selv om tilgang på ressurser til rett tid fortsatt er en utfordring i flere distrikter, er det det å identifisere utsatte grupper og deretter adressere de grunnleggende årsakene til deres vedvarende sult det som først og fremst må prioriteres. De politiske og administrative styresmaktene er eksperter på å forhindre store kriser som hungersnød, men overser ofte ernæring fordi de ikke anser ernæring for å trenge den samme typen akutt oppmerksomhet og reaksjon, konkluderer Banik.

Photo: 2015 - Hunger Map by World Food Programme

 

Av Hilde Holsten, oversatt av Gudrun Eikemo Helland
Publisert 8. sep. 2016 11:15 - Sist endret 21. sep. 2016 10:28