English version of this page

Den norske vs. den kinesiske metoden

Bistandsarbeid har forskjellige tradisjoner i Norge og Kina. Et nytt forskningsprosjekt skal undersøke om landene har noe å lære av hverandre.

Dan Banik leder et treårig forskningsprosjekt om norsk og kinesisk bistand i Malawi og Zambia.

Kina som bistandsaktør

Kina er åpenbart en viktig bistandsaktør, men får kritikk for at bistanden kun tjener landets egne interesser. Flere av bistandsprosjektene er imidlertid vellykkede for bistandsmottakerne.

– Vi skal blant annet studere likheter og forskjeller mellom den norske og kinesiske bistandsmetoden, og forklare hvordan norsk og kinesisk bistand hver på sin måte fungerer positivt, sier professor Dan Banik.

Banik er forskningsleder ved Senter for utvikling og miljø ved Universitetet i Oslo, og leder det treårige forskningsprosjektet What works? Why? And for Whom? Impact of Norwegian and Chinese Development Assistance in Malawi and Zambia.

Prosjektet har mottatt støtte på 4,8 millioner kroner. Norske og kinesiske forskere skal gjennomføre feltarbeid i Malawi og Zambia, oppleve bistandsarbeidet på nært hold, observere, analysere og presentere kunnskapsbasert innsikt fra arbeidet i Malawi og Zambia.

Forskerne skal særlig studere hvilken effekt den norske og kinesiske bistandsmetoden har på matvaresikkerhet og kjønn og likestilling i mottakslandene. 

Suksesshistorier

Banik ønsker å fokusere på velfungerende tiltak og aktiviteter innen bistands- og utviklingsområdet.

– Forskningen har lagt ensidig vekt på det som ikke virker. Jeg tror det er mye å lære av det som fungerer. Vårt prosjekt ønsker å forstå, beskrive og forklare hva som gjør at enkelte bistandsprosjekter lykkes, sier Banik.

Forskningsprosjektet gjennomføres i samarbeid med forskere fra University of Malawi, University of Zambia og

China Agricultural University. Banik er nokså sikker på at resultatene vil vise at nordmenn og kinesere kan trekke viktig lærdom av hverandre.

Ulike bistandstradisjoner

En hovedutfordring er å undersøke hvilken bistandsmetode som virker mest effektiv, eller snarere hvilken del av den norske og kinesiske metoden som virker best. 

Norge gjerne gir gjerne direkte støtte til nasjonalbudsjettene i mottakerland, men Kina mener den typen støtte er feil, fordi det oppmuntrer til misbruk og korrupsjon. Kineserne støtter heller enkeltprosjekter utført av kinesiske selskaper. Kina stoler ikke på myndighetene i mottakslandet og vil selv stå ansvarlig for implementeringen av prosjektene.

Forretningsmodell

I bunnen av Kinas bistandstenkning ligger en åpenbar forretningsmodell. Landet er tradisjonelt sett gode på oppbygging av infrastruktur, og tilbyr rimelige lån til nye prosjekter. Kina velger å investere der de antar de vil få noe igjen for bistanden, og dette betrakter landet som en vinn-vinn-modell for begge parter. Men den kinesiske bistandsmodellen er i endring.

– Malawi er blant de fattigste landene i verden og har heller ingen betydelige naturressurser av interesse, men Kina yter likevel betydelig bistand til landet, sier Banik.

Foreløpige resultater fra Malawi viser at selv om Kina ønsker at kinesiske firmaer skal stå for byggingen av infrastrukturprosjekter, overlater de fremtidig vedlikehold og drift til malawiske myndigheter. Det handler heller ikke bare om profittmaksimering for kinesiske firmaer som er involvert i Kinas bistandsarbeid, viser resultatene hittil. I etterkant har mange private selskaper investert selv i Malawi, eller i nabolandene.

– Det vil si at noe av incentivet for deltakelse for kinesiske firmaer handler om å bygge omdømme. Erfaring fra store prosjekter hjelper firmaene å skape kontakter og nettverk, og nettverk og kontakter er viktig for kinesiske private aktører når de ser på mulighetene for å investere i nye land, sier Banik.

Kinesisk metode i endring

Så langt viser resultatene at den tradisjonelle bistandsmodellen er i rask endring og at kinesiske myndigheter har måttet tilpasse seg til nye omstendigheter og sammensatte krav for mer langsiktig bistand fra mottakerlandene og deres ledere. I motsetning til vestlige donorer, mangler Kina en enhetlig statlig bistandsorganisasjon som kan koordinere bistandskrav og implementering av ulike prosjekter. Dette har åpnet for at kinesiske selskaper  tilbyr ulike tjenester til kinesiske myndigheter, som for eksempel gjennomførbarhetsstudier i forkant av  bistandsprosjekter. 

- Kinesiske firmaer blir mer og mer bevisst på sin egen rolle som kunnskapsbedrifter i Afrika. Dette kan være starten på utformingen av nye typer av offentlig-privat samarbeid, hevder Banik.

Menneskerettighetsmodellen

Norge er også eksplisitt opptatt av å bidra til utviklingen av demokrati, menneskerettigheter og fremme rettigheter til mat, vann og helse og øke kvinners status og stilling. Kineserne mener det er vestlig arroganse å insistere på likestilling og menneskerettigheter, og har selv ingen tradisjon for det. Kineserne legger overhodet ingen vekt på spørsmål om menneskerettigheter.

Prosjektet skal studere likestilling og undersøke om kvinners stilling er bedret gjennom de norske og kinesiske bistandsprosjektene. Spørsmålet er også om den norske vektleggingen av likestilling fører til mer likestilling, eller om kinesernes metode fører like langt, selv om ikke kjønn er en eksplesitt faktor i kinesisk bistandstradisjon.  

Prosjektet har som mål å skrive gode og uavhengige artikler og bøker i samarbeid med afrikanske og kinesiske forskere.

– Kineserne er interessert i å lære mer om bistand, men jeg er usikker på om alle resultatene blir kommunisert i Kina. Den eneste måte å gjennomføre dette prosjektet på, var å gjøre det sammen med kinesiske kolleger, ellers hadde vi ikke fått innpass til de kinesisk bistandsprosjektene, sier Banik, som også har et gjesteprofessorat i Beijing.

 

Av Atle Christiansen, Mediepartner
Publisert 25. jan. 2016 09:45 - Sist endret 26. jan. 2016 14:11