Fattigdom avler materialistiske verdier

Feltarbeidet er en del av Guillens prosjekt ‘Sustainable development in Peru - A study of the factors that determine sustainable consumption and wellbeing across socio-economic groups’, som er finansiert av Forskningsrådets Latin-Amerika program.

Guillen har funnet klare indikasjoner på en tendens til en markert mindre utbredelse av ikke-materialistiske – eller indre – verdier blant medlemmer av de mindre velstående sosioøkonomiske gruppene hun har studert. Hun argumenterer med bakgrunn i psykologisk forskning fra flere land for at det er viktig å studere indre verdier, slik som det å føle samfunnsmessig fellesskap, akseptere sine begrensninger og sitt potensial, ettersom denne form for verdier er positivt forbundet med psykisk trivsel og bærekraftige handlingsmønstre.

- Fattigere mennesker er mer materialistiske for overlevelsens skyld, kan Guillen fortelle. - De er avhengige av forskjellige materielle gjenstander for å overleve, og er derfor mer opptatt av dem til enhver tid.

Sosioøkonomiske forskjeller som medvirkende faktor

Peru er et land preget av sosial fragmentering. Det er dårlig kommunikasjon på tvers av skiller skapt av klasse, etnisitet og alder. Sosial ekskludering er utbredt. I følge Guillens forskning gir de fattigere grupperingene uttrykk for enda mindre indre motivasjon når de tilhører samfunn preget av ulikhet. De sammenligner sin situasjon med den typisk for mennesker med totalt forskjellige forutsetninger og blir dermed enda mindre fornøyd med sin situasjon. Sagt med andre ord påvirker sosioøkonomisk ulikhet evnen til å vektlegge indre verdier i negativ retning.

Guillens metodologi bestod av to forskjellige tilnærminger. Hun delte først ut et spørreskjema med spørsmål om informantenes verdisystemer, livssituasjon og husholdning, før hun inviterte informantene til å delta i workshops. Målet med disse var å finne ut av hvordan informantene mente at deres menneskelige behov bedre kunne tilfredsstilles innen det samfunn de tilhørte.

Resultatet av feltarbeidet består av 500 utfylte spørreskjema fra fem forskjellige distrikter. Tre i Lima, og to i de sentrale Andesfjellene. Hvert distrikt representerte forskjellige sosioøkonomiske grupperinger. Av de to distriktene i Andesfjellene befant et seg i det regionale senteret Huancayo og det andre i landbruksområdet Huancavelica, anslått til å være en av de aller fattigste delene (departamentos) av landet. Guillen gjennomførte til sammen 15 workshops, tre i hvert distrikt.

Praktiske utfordringer

En av de mest fremtredende praktiske utfordringene var det å få informantene til å møte opp på de avtalte workshopene. Selv om problemet kom til uttrykk i alle distriktene var det merkbart større i de mer velstående delene. Guillen oppdaget en tydelig vegring for å svare nei på en direkte forespørsel, noe som resulterte i at informantene hennes påstod at de var på vei, selv når de ikke hadde til hensikt å møte opp i det hele tatt.

I Acostambo ble hun tvunget til å gå og lete etter en gruppe studenter som hadde lovet å komme senest samme morgen. Hun fant dem et lite stykke unna, midt i en omgang volleyball, og spurte om de hadde tenkt å holde avtalen? Svaret var, som alltid, ja, men de ville gjerne spille ferdig først. OG siden de manglet en spiller kunne kanskje Guillen bli med?

Det kunne virke som om det dreide seg om å yte en tjeneste for en annen, og Guillen ga sitt ytterste på banen, på tross av manglende volleyballkunnskaper. Da spillet var over ble informantene villig med tilbake til workshopen, etter å ha ledd godt av forskerens manglende ferdigheter på banen.

Veien videre

Neste post på Guillens forskningsprogram er oppstart av et aksjonsforskningsprosjekt i mars. Prosjektet bygger på informasjonen samlet i workshopene og har til hensikt å sette i aksjon et eller flere av initiativene foreslått av deltakerne i Acostambo. De fire hovedideene de mente kunne forbedre innbyggernes trivsel var bio-hager, skogplanting, månedlig samfunnsarbeid (faenas), og en skole der foreldre og barn kan delta i felles læring. Det finnes allerede en skole for foreldre i området, men innbyggerne har tro på at de ved å inkludere barn kan lykkes i å bedre kommunikasjonen på tvers av generasjonskløften.

Guillen skal designe prosjektet som deretter settes i gang av en av assistentene hun arbeidet med under sitt opphold i regionen. Initiativet som skal satses på velges av de berørte innbyggerne, og assistenten vil besøke prosjektet to ganger i måneden i en seks måneders periode for å kunne yte organisasjonsmessig bistand og bidra til løsning av eventuelle problemer som måtte dukke opp underveis.

Fellestrekket for de initiativene som ble foreslått av innbyggerne i Acostambo er at de krever en grad av organisering og motiverte deltakere heller enn store finansielle bidrag. Aksjonsforskningsprosjektet vil kunne bidra til å finne ut av om trivselsfremmende initiativer med utspring i lokalsamfunnet kan ha en positiv innvirkning på tilfredsstillelse av menneskelige behov.

Av Frøydis Brekken Elvik