Thorunn Gullaksen Endreson, Kristian Bjørkdahl & Karen Lykke Syse: "Kli-fi" på villspor: Klimakrisen i norsk samtidslitteratur

I Norsk Litterær Årbok, 2017.

Abstract

I denne artikkelen tar vi for oss fire norske samtidsromaner og spør hvordan disse romanene gjør klimakrisen til et litterært objekt. Bøkene vi har lest er Tomas Espedals Året (2016), Agnar Lirhus’ Liten kokebok (2016), Brit Bildøens Sju dagar i august (2014) og Mette Karlsviks Den beste hausten er etter monsun (2014). Vi hevder at bøkene gir oss andre og rikere fremstillinger av klimaendringene enn det vitenskapen kan gi oss. De utnytter likevel ikke godt nok de narrative mulighetene litteraturen har til disposisjon. Romanene speiler følelser og reaksjoner som de fleste av oss opplever i møte med klimaendringene, spesielt de fornektelsesstrategier mange av oss tyr til for å unngå å ta inn det ubehagelige og skremmende i møtet med klimakrisen. Romanene viser frem distinksjonen mellom Menneske og Natur, en distinksjon som ikke lengre er gyldig. Litteraturen i antropocen bør gjøre noe mer enn å vise frem karakterer som lengter tilbake til en uberørt natur. Bøkene ruster oss dermed ikke til å forstå de menneskeskapte klimaendringene som en situasjon der gamle kategorier bryter sammen.  

Published Nov. 27, 2017 2:16 PM - Last modified Dec. 1, 2017 2:29 PM