The Venezueladebate: On recall and diplomacy

The debate about Venezuela has reached new highs, also in Norway, interestingly enough as there is more agreement than ever about the conditions in the country. This blog (in Norwegian) intends to clarify the road towards a possible recall referendum by the opposition and the diplomacy surrounding it.  

Opposition leader Henrique Capriles during election rally. (Photo: SudAmericaHoy)

Alle er enige om at Venezuela er i dyp krise og at en endring må skje. Men det er nok større uenighet om veien ut av krisa, og her finnes også mange misforståelser. En av dem handler om prosessen rundt en eventuell folkeavstemming om nyvalg og diplomatiet rundt det. Dette er et forsøk på å oppklare.

Arnt Stefansen sier i en reportasje på morgennyhetene på NRK (23.6.2016) at siden Nicolas Maduro har nektet opposisjonen en formell folkeavstemning om å tilbakekalle hans mandat, må de foreta en uformell. Victoria Sirnes skriver i VG at "Opposisjonen har ikke en gang begynt å samle inn underskrifter fra 20 prosent av elektoratet, slik det kreves for få tilbakekallingsvalg, en rettighet som ble innført av Chávez".  Begge deler er misvisdende.

Gjenkallsretten

Prosessen som opposisjonen har satt i gang ligger nedfelt i konstitusjonen av 1999 og gir borgerne mulighet til å kreve en folkeavstemning om nyvalg dersom en lang prosess med innsamling av underskrifter blir gjennomført. Det er i utgangspunktet en komplisert prosess og den er ytterligere komplisert av en rekke regelverk som er vedtatt senere. Første skritt er å be om at valgorganet (CNE) utsteder nødvendige dokumenter. Opposisjonen måtte vente på dette i flere måneder til dokumentene var klare den 26. April i år. Det neste steget er å samle underskriftene til 1 prosent av velgerne fra hver delstat. Den 3. mai leverte opposisjonen 1,8 millioner signaturer, over 1,6 millioner fler enn de man trengte. Valgorganet har da 30 dager på seg til å verifisere underskriftene. Men mens man i 2015, da regjeringen organiserte en underskriftskampanje for å fordømme USAs Venezuela-politikk, brukte en og en halv dag på å verifisere 10,4 millioner stemmer, brukte man nå 35 dager på 1,8 millioner. Den 10. Juni ga man likevel grønt lys på tross av at man avviste 605,727 stemmer (inkludert opposisjonsleder Henrique Capriles sin stemme).

Etter verifiseringsprosessens skal stemmene valideres. Da må de signerende partene tilbake til sine lokale valgsentre og signere på nytt med fingeravtrykk i løpet av fem dager. Dette foregår nå (mellom 20 og 24 juni). Om CNE godkjenner valideringen starter innsmling av underskrifter til 20 prosent av registrerte velgere. Om CNE da godkjenner stemmene har man 90 dager på seg til å gjennomføre folkeavstemning om nyvalg.

Det er med andre ord på ingen måte noen uformell prosess. At opposisjonen ikke har begynt innsamling av de 20 prosent underskrifter som kreves, beror på at prosessen ikke var kommet dit, blant annet på grunn av forsinkelser hos CNE. Blir prosessen ikke gjennomført før 10. Januar vil Maduro bli byttet ut med sin visepresident og det vil ikke bli skrevet ut nyvalg. Samtidig har både Maduro og utenriksminister Delcy Rodriguez allerede i utgangspunktet avvist at det kan bli nyvalg på bakgrunn av folkeavstemning. Gjenkallsretten fremstår dermed som et stadig tynnere halmstrå som opposisjonen har for å forsøke å få endring.

Diplomatiske forsøk på løsning av krisen

Når internasjonale aktører som USA og OAS støtter gjenkallsprosessen er det ikke et forsøk på å destabilisere landet. Snarere kan det være en siste mulighet for en institusjonell løsning på dype konflikter. De fleste er enige i at en løsning på krisa må gå via en dialog med opposisjonen. Dialog er vanskelig, spesielt i ekstremt polariserte land som Venezuela, der viljen til samarbeid har vært begrenset på begge sider for å si det litt diplomatisk. Når opposisjonen nå har satt respekt for gjenkallsretten som en betingelse for dialog er det forståelig både fordi det er deres konstitusjonelle rett, og etter som de fleste andre veier er lukket, særlig siden Maduro skiftet ut 13 høyesterettsdommere like etter at opposisjonen hadde sikret seg 67 present av plassene i kongressen, og at høysterett i ettterkant har sabotert de fleste viktige avgjørelser fra parlamentet.

Likevel hevder Maduro at USA sysler med kupp-planer og får støtte fra enkelte aktører på det ytterste venstre i Norge.  Det er riktig at USA har erklært Venezuela for en nasjonal sikkerhetstrussel. Det skjedde først i mars 2015 og senere ble det bekreftet i mars 2016. Jeg har tidligere kritisert denne beslutningen, men mener likevel det på ingen måte vitner om et kuppforsøk. Snarere er det et resultat av at Obama-administrasjonen har måttet gi "hardlinerne" i senatet, ledet av Marco Rubio, noen smuler for å få handlingsrom for det som er Obamas viktigste prioritet i regionen nå: å få tilnærmingsprosessen med Cuba i havn og å sikre fullføring av fredsprosessen i Colombia. Mens Cuba-prosessen nok kan bidra til å isolere Venezuela, er det klart at et ustabilt Venezuela er en stor ulempe for fredsprosessen i Colombia.

At beslutningen ble gjentatt i mars i år må også forstås som et virkemiddel for å få godkjent Roberta Jackson som ambassadør til Mexico etter at man hadde stått flere måneder uten ambassadør i det viktige nabolandet på grunn av republikanernes boikott. Langt i fra et kupp har det de siste dagene vært intens diplomatisk aktivitet - først med møtet mellom John Kerry og utenriksminister Delcy Rodriguez i den Dominikanske Republikk, og så ved besøket til Thomas Shannon i Venezuela. Hva som kommer ut av det gjenstår å se, men det kan være tegn på muligheter for en institusjonell vei ut av den politiske krisen som også - forhåpentligvis - kan bidra til en vei ut av den økonomiske krisen.

 

Published June 23, 2016 9:32 AM - Last modified July 4, 2016 2:49 PM
Add comment

Log in to comment

Not UiO or Feide account?
Create a WebID account to comment